20100328

Nei nei nei


Å Gud hjelpe meg så fyllesyk!
Det er søndag, og i skrivende stund er jeg bare fysisk present. Er så daudårlig at det er like før jeg ber om kort prosess og nakkeskudd.

Fredag var det som vanlig Damenes Aften, og det hadde sikkert blitt en kjempekveld hvis ikke jeg hadde truffet Herr Udefinert i det jeg var på vei til ei venninne. Litt sent ute, usminket, og med vått hår, småhoppet jeg nedover gata med iPoden på, og småsang litt for meg selv. Og i det jeg rundet hjørnet - hvem andre treffer jeg på en Herr Dust? Faen! Dette møtet varte i omlag sju sekunder, men føltes som sju vonde år. Man kunne like gjerne ha revet ut ryggraden på meg.

Lørdag etter jobb, bestemte jeg meg for å ta en tur innom stamkneipa for å lese aviser og løse kryssord. Og hvem andre enn Herr Dust sitter der òg, og ser fotballkamp? For helvete! - det er min stamkneipe! Hva faen har han å gjøre der? Den eneste tilfredsstillelsen i det hele, var at dette andre møtet var like ubehagelig for ham som for meg. Etter tre og et halvt år sammen, blir kroppsspråk svært avslørende. Som i å bøtte i seg tre halvlitere i løpet av første omgang og røyke en hel pakke sigaretter. Jeg begrenset meg til fire pakker sigaretter og en kopp te.

Nuvel, kvelden begynte å se lysere ut da ei venninne kom på besøk, og vi i et tilfelle av stormannsgalskap besluttet å tømme i oss ei flaske champagne. Med likevektsproblemer og bobler i hjernen ramlet vi inn på vorspiel hos naboen min. Siden naboen er en helsefreak, serverte han oss smoothies med vodka. Fungerer som bare juling. Turen gikk så videre til et diskotek, hvor min nåværende flaks-tilstand virkelig flesket til. Her stod vi på dansegulvet og gladelig fornedret oss selv - og hvem andre enn eks-kona og vennene til Herr Dust danset rett ved siden av oss? Herremin, Berlin har over fire millioner innbyggere - og statistisk sett burde det være mulig å gå ut uten at man ufrivillig skal havne oppi slike sosiale mareritt. Takket være gode venner, ble det raskt besluttet å forlate åstedet for min sosiale død, og vi satte kursen mot Berlins største menneskelige kjøttmarked - Kumpelnest 3000. Her boltret Den Onde Damen seg kostelig. Med frekkhetens nådegave og prosenter i blodet (promille-stadiet var for lengst et tilbakelagt stadium) rev jeg kjeft med alt som dessverre befant seg innenfor en ti meters omkrets. Vurderer nå å farge håret svart.
En eller annen gang må jeg ha vært for stor i truten, for plutselig ble jeg kjølhalt inn i en taxi, og det bar avgårde på nachspiel. Rundt sju pendlet Annika og jeg oss gatetvers hjem, hvor jeg fortsatte festen alene med mobil-telefonen. I så henseende ønsker jeg nå å be om unnskyldning til alle jeg ringte til i dag tidlig.

Min kjærlighetssorg utarter seg fysisk med et totalfravær hva søvn og matlyst angår. Derfor våknet jeg klokka ti i formiddag - med ei dyptgående eksistensiell krise og et hode hvor minst hundre onde dverger danset riverdance iført slagstøvler.
To timer senere og ikke i nærheten av bedring, fikk jeg et akutt behov for nærhet. Dette er et av mange problemer med ufrivillig singelliv. Man har ikke lenger noen som kan holde rundt en, klappe en på ryggen og si "Neida, det var ikke din feil, og alt ordner seg".

Senere besluttet de ellers snille vennene mine at jeg måtte bli med å spise. Onde skapninger. Takk og pris fant jeg et hår i sandwichen etter å ha blitt tvunget til å spise 1/3, og hadde dermed gyldig grunn til å påberope meg akutt appetitt-tap. 

Sånn, dette var altså min fantastiske helg. Jeg har sett Herr Dust/Udefinert to ganger. Jeg har truffet vennene og eks-kona hans i det jeg bevegde meg som om jeg hadde en elektrisk ål i buksa. Jeg har sikkert skaffet meg førti nye fiender. Jeg har ei eksistensiell krise av uante dimensjoner. Og jeg har absolutt INGEN som kan holde rundt meg og si at alt blir bedre. 

Fy faen for et møkkaliv.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar