20100425

Hvit måned meg en viss plass!

Søndag. Atter en søndag. Ute skinner sola. Himmelen er blå. Fuglene skralter og holder et umusikalsk spetakkel. Og jeg har dessverre verken våpenkort eller fuglehund.

Det er lenge siden jeg har våknet en søndag uten at noen var slem og krympet hodeskallen min mens jeg sov. Jeg kan nå prale med at jeg har vært ute til langt på morgenen UTEN å drikke alkohol. Grunnen er simpel. Fredag var jeg på voksent fødselsdagselskap. Og der ble det servert særdeles voksne drinker. Hvilket igjen medførte at jeg oppførte meg som normalt - veldig barnslig. Jeg var både morsom og alvorlig. Glad og trist. Lyvende og ærlig. Tverr og real. Arrogant og elskverdig. Dog, i nekrologen over mitt sosiale liv bør det påpekes at disse sinnstilstandene alle fant sted til feil tidspunkt. Det vil si, når jeg skulle ha vært et avbilde av empati, var jeg istedet en foraktelig heks. Like lite som at når seriøsitet ble forlanget av meg, stod jeg bare der og var ignoranse personifisert. Forøvrig kan jeg bare meddele om at voksne Onde Damer som spiller luftgitar er like appellerende, morsomt og sexy som drukning av søte hundevalper.

Lørdag - eller i går - våknet jeg opp med noe som skal nedtegnes i krønikene som millenniets verste bakrus. Ikke bare at jeg hadde smerter INNI hodet (utrolig hvor smertefullt tomrom kan være), men jeg hadde til og med smerter RUNDT hodet. Hva jeg nå mistenker meg selv for å være et ufrivillig forsøk på å slå en selv bevisstløs, har jeg lørdagsmorgen prestert å smelle bakhodet mot veggen bak senga. Ikke nok med at bakhodet bare var/er en stor tegnefilm-aktig kul, jeg hadde Gud hjelpe meg like vondt foran. Potensialet for at jeg også har gitt meg en selv på tygga er definitivt til stede. Litt som "Jeg slo et slag for volden, og fikk meg en på truten".

Siden jeg valgte å motstå alkoholens fristelser i går (og de kom på løpende bånd), er det ikke mye å berette om. Berlin i edru tilstand går fint an - spesielt når man fredag var så ufyselig full at det rakk for to dager. Nå er det bare å samle krefter til neste helg. Da er det 1. Mai, og jeg skal til Kreuzberg og se på demonstrasjoner, gatekonserter, og hvem som vinner slaget om gata mellom venstre-autonome og politiet. Og med litt hell og selvdisiplin blir jeg IKKE å spille luftgitar.

20100423

Verbal diaré (Den Onde Damen er på patetisk sympati-jakt)

Bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla bla

Oi, hvor interessant og spennende. Ute skinner sola, og jeg har kjærlighetssorg. Ute regner det, og jeg har fortsatt kjærlighetssorg. Kan noen vennligst skrive ut noe mot Dolor Amoris?

Foruten det sedvanlige arbeidet med å besudle tyskere med lærdom, gjør jeg ingenting. Er så tiltaksløs at jeg burde sperres inne for mitt eget OG samfunnets beste. Har tidenes psoriasis-utbrudd og har i så henseende vurdert å ringe et sirkus for å tilby mine tjenester som menneskelig Dalmantiner.

Dette blir fanden banke meg en flott vår. Ufrivillig singel og utslag over hele kroppen. Dessuten har jeg fått gråe hår. Kanskje like greit at jeg putter meg selv i en søppelsekk og hopper i nærmeste container.

Har faktisk også vært snill denne uka. Tirsdag var jeg på Tupper Ware-party. Ikke for å kjøpe overpriset tullball, men som støtte-erklæring til ei venninne som i mangelen av finansielle midler nå har begynt å gripe etter mindre stuereine metoder for å tjene til livets opphold. Kjøpte selvsagt ingenting. Plastikk har de på IKEA også. I tillegg fikk jeg endelig overbevist Deutsche Post om at det ikke var en selvkonstruert brevbombe jeg skulle sende til Norge, men en gave. Så - Supermalin - pakken er på vei!

OK, nå gidder jeg faen ikke mer. Nå går jeg og legger meg. For så senere å stå opp, fli meg, og dra på fødselsdagskalas hos Anni. Der akter jeg å drikke meg hinsides både fysikk og folkevett.

20100420

It's alive

Joda, jeg lever. Eller prøver å leve. Men Gud hjelpe meg det er anstrengende. Og i så henseende, er det tillatt å bare ta en oppsummering. Siden siste innlegg har jeg:

- gitt Herr Dust en saftig ørefik! Hvilket forøvrig føltes veldig befriende.
- var nesten på en Sivert Høyem-konsert. Men den var UTSOLGT! Herregud, hva er det med tyskere og norske musikere? Glemte jo helt av at jeg som nordmann burde ha løyet meg inn på konserten, slik jeg pleide å gjøre i de hine hårde. Og i dette tilfellet ville det vært usedvanlig enkelt, da jeg er fra Nord-Norge, og det er lille Sivert også.
- vært styggelig full opptil flere ganger - måtte noen sporenstreks forby kirsebærlikør!
- tapt alt* i poker (*alt = eiendeler som tilhører Herr Dust, typ bil, verktøy, Mac, leilighet, klær. Han vet ikke om det i skrivende stund, men det er jo ikke mitt problem)
- undervist hver eneste dag unntatt søndagene - og det i minst ti timer sammenhengende
- vært veldig trist (en god venn av meg fortalte meg sist mandag at han har fått kreft) og derfor lakkert fingerneglene svart
- sørget sammen med Annika fordi det islandske fyrverkeri-forsøket medførte at hun måtte kansellere ferien
- spist illeluktende ost og besluttet å aldri spise ost igjen
- tjent penger slik at jeg endelig kan sende Supermalin superpakken
- kranglet med min ellers elskverdige far
- lyttet til all trist musikk som jeg besitter (les: det sedvanlige utvalget)
- hatt en rekke merkelige mareritt
- blitt utsatt for en gal mann på vaskesalongen. Som erfaren psyko-magnet er jeg jo etterhvert blitt drevet i konversasjonens kunster hva gærninger angår. Men dette vesenet, selv-titulert "Mac the Weird" var et nummer for stort for Den Onde Damen. Etter at han erklærte seg selv som nazist, og syntes etnisk rensning var et fullstendig rettferdig tiltak for å bli kvitt mørkhudede utlendinger (siden jeg er norsk og følgelig et "blekansikt", var jeg visstnok i orden), fortalte han meg at han alltid pleide å bære kniv på seg. Og denne kniven ville han uten videre også anvende mot "utlendinger" hvis han følte seg truet. Siden jeg er ond, besluttet jeg å provosere ham. Litt. Så jeg fortalte ham at jeg har en rekke nære venner som er - Å NEI! - muslimer OG mørkhudede! Da ble Mac the Weird kjempesint. Men siden det var gatefestival rett utenfor der vi satt, regnet jeg med at noen mørkhudede forbipasserende ville komme meg til unnsetning skulle Mac the Weid trekke frem kniven. Istedet satte han bare vinkartongen til munnen, tok en lang sup, og ristet resignert på hodet. Jeg bare smilte pent og høflig. Takk og pris kom Jason - en engelsk venn av meg - innom vaskesalongen der jeg satt, og reddet meg fra eventuell knivstikking. Jeg skal aldri mer mobbe Jason for at han alltid skal kle av seg og vise frem sin typisk britiske kropp når vi er på rølp sammen.
- gått til sengs med Special Agent Dale Cooper hver eneste kveld (Viva Twin Peaks!)

Så, med A Camps "Elephant" avslutter jeg nå, og ønsker meg selv ei bedre uke.

20100408

Coffee, tea, me?

Siden jeg har problemer med å beskjeftige meg selv, har jeg nå fått hjelp. En forespørsel om te kom fra Supermalin . Da dette i praksis innebar at jeg måtte forlate min innbilt trygge tilværelse, forlate leiligheten og faktisk sosialisere meg, er Supermalin herved utnevnt til krisepsykolog av første klasse.

Her er et bilde av te-utvalget i en butikk:


 


Og her fra en annen:


På de to andre butikkene jeg var innom, fikk jeg ikke lov til å ta bilder. Gud hjelpe meg, tror de at jeg skal stjele konseptet deres? Beklager, men å stille ut sitt te-sortiment i IVAR-hyller fra IKEA vitner ikke akkurat om design som kan defineres som avant-garde. 

Nuvel. Te-shopping tar på kreftene, så jeg bestemte meg for å drive gatelangs. 

 Oi ... sko. Mange sko. Fiiiine sko.

Etter å ha spankulert nok (les: i fem minutter), måtte jeg bare ta en pust i bakken. Eller på benken rettere sagt.


Og se hvilken fin liten hilsen barista'en på Double Eye ga meg:


Et hjerte! Sukk ...

Beklageligvis ser mannen bak kunstverket ovenfor ut som Godzillas lillebror. Eller estetisk utfordret, med andre ord. Når det er sagt, så ser jeg selv ikke akkurat ut som noe innbydende fruktfat for tiden. Appetittmangelen har nå resultert i at puppene mine ser ut som jura på gamle melkekyr, og mitt eneste håp om modellkarriere er som illustrasjonsfoto av en pasient ved et galehus.

Etterhvert tuslet jeg videre på livets småstein-fyllte landevei, og havnet tradisjontro på stamkneipa Coopers - forøvrig et sted jeg kan anbefale hvis man er i Berlin og vil spise godt og gunstig, mens man iakttar den surrealistiske kombinasjonen av amerikansk "kneipe" og Berlinsk mentalitet.

Da dagens agenda bestod i å kjøpe te, tok jeg likegodt en kopp selv:


Sånn. Nå må jeg bare finne en måte å få sendt avgårde det jeg har ordnet. Det tyske postvesenet og jeg røk uklar med hverandre etter at jeg prøvde å sende hjemmelagde brevbomber til Herr Dust i forrige uke. Av den grunn blir jeg heretter møtt med argus-øyne hver gang jeg entrer postkontoret. Dustemennesker.

20100406

Påskemorgen slukker sorgen .../Spørsmålsrunde

... heter det så fint i en eller annen salme jeg pent måtte lære i fordums dager. Etter påska 2010 vet jeg imidlertidig at dette ikke stemmer. I det påskemorgen rant opp, kunne jeg bare fastslå at i år har jeg tilbragt kirkens største høytid sammen med min nå erkefiende Monsieur Vin Rouge.
En kort oppsummering:

Skjærtorsdag: Altfor mye rødvin. Og dustete venner som ikke ville bli med ut på byen. Klokka fire om morgenen, vel og bemerke.

Langfredag: Snev av altruisme ovenfor Jesus. Var på luggeføre hele dagen, og forble edru.

Påskelørdag: Jamfør bilder tatt var jeg visst ute og hærtok min egen fornuft og fysiologi.

1. Påskedag: Prøvde meg på påskelammet. Monsieur Vin Rouge, hans tyske sønn Vin Blanc, og deres også tyske oldemor Eiswein sørget for at katastrofen ble atter et faktum. Akkurat den familien kommer iallefall ikke til å få julekort av meg i år!

2. Påskedag: Kaffe og kaker!!! Og fyllenerver nok til å beskjeftige en middels stor anstalt.

Konklusjon: Selvpålagt hvit måned.

Forøvrig, siden jeg i de siste dagene har gjort mitt ytterste for å iverksette et cerebralt opphørssalg, og dette ble en slående suksess, trenger jeg nå hjelp. Kjærlighetssorgen er fortsatt vedvarende, men jeg orker bare ikke å skrive mer om Herr Dust på eget initiativ. Dessuten ser jeg stadig vekk at andre bloggere også gjør følgende. Derfor:

Jeg vil ha spørsmål! Værsågod, her er en enestående mulighet til å utvide ens surreal horisont. Og skulle jeg ikke få noen spørsmål, så lager jeg bare mine egne ... (hvilket skulle bevise at jeg trenger seriøst å få meg et liv!)

20100401

Statistisk sett ...


... skulle det være mulig å bevege seg i Berlin uten at man treffer på kjente. MEN NEIDA!

Her sitter man hos legen, aner fred og ingen fare, og slår ihjel ventetiden med å titte på menneskene som traver frem og tilbake langs gatene - OG hvem andre enn Herr Dust kjører forbi vinduet der jeg sitter, stanser bilen, og går så i banken?
Nå er jeg ganske sikker på at han ikke så meg, men jeg følte meg som en ufrivillig stalker der jeg satt. Angret litt på at jeg aldri gjorde ferdig brevkurset på Darth Vaders Korrespondanseskole, del "Fjernkveling".

Nok om det. Nå skal jeg sparkle trynet og dra på byen. Siden det ikke ligger noe snø her i Berlin, får jeg bare hoppe direkte til after-ski-feiringa. Kommer sikkert til å angre bitterlig i morgen. Men det er i morgen, og det er dermed en annen dag. God påske forresten.