20100408

Coffee, tea, me?

Siden jeg har problemer med å beskjeftige meg selv, har jeg nå fått hjelp. En forespørsel om te kom fra Supermalin . Da dette i praksis innebar at jeg måtte forlate min innbilt trygge tilværelse, forlate leiligheten og faktisk sosialisere meg, er Supermalin herved utnevnt til krisepsykolog av første klasse.

Her er et bilde av te-utvalget i en butikk:


 


Og her fra en annen:


På de to andre butikkene jeg var innom, fikk jeg ikke lov til å ta bilder. Gud hjelpe meg, tror de at jeg skal stjele konseptet deres? Beklager, men å stille ut sitt te-sortiment i IVAR-hyller fra IKEA vitner ikke akkurat om design som kan defineres som avant-garde. 

Nuvel. Te-shopping tar på kreftene, så jeg bestemte meg for å drive gatelangs. 

 Oi ... sko. Mange sko. Fiiiine sko.

Etter å ha spankulert nok (les: i fem minutter), måtte jeg bare ta en pust i bakken. Eller på benken rettere sagt.


Og se hvilken fin liten hilsen barista'en på Double Eye ga meg:


Et hjerte! Sukk ...

Beklageligvis ser mannen bak kunstverket ovenfor ut som Godzillas lillebror. Eller estetisk utfordret, med andre ord. Når det er sagt, så ser jeg selv ikke akkurat ut som noe innbydende fruktfat for tiden. Appetittmangelen har nå resultert i at puppene mine ser ut som jura på gamle melkekyr, og mitt eneste håp om modellkarriere er som illustrasjonsfoto av en pasient ved et galehus.

Etterhvert tuslet jeg videre på livets småstein-fyllte landevei, og havnet tradisjontro på stamkneipa Coopers - forøvrig et sted jeg kan anbefale hvis man er i Berlin og vil spise godt og gunstig, mens man iakttar den surrealistiske kombinasjonen av amerikansk "kneipe" og Berlinsk mentalitet.

Da dagens agenda bestod i å kjøpe te, tok jeg likegodt en kopp selv:


Sånn. Nå må jeg bare finne en måte å få sendt avgårde det jeg har ordnet. Det tyske postvesenet og jeg røk uklar med hverandre etter at jeg prøvde å sende hjemmelagde brevbomber til Herr Dust i forrige uke. Av den grunn blir jeg heretter møtt med argus-øyne hver gang jeg entrer postkontoret. Dustemennesker.

2 kommentarer:

  1. Skjønner at du går gjennom en vanskelig tid og føler med deg. MEN - du skriver så fantastisk at jeg kan ikke la være å more meg når jeg leser innleggene dine. Hvis det kan trøste: Man kommer jævlig langt med galgenhumor og selvironi. Det er en undervurdert opprettholdelses-mekanisme- Stå på! Hilsen Eva (som har biter av "MUREN" på peishylla!

    SvarSlett