20100420

It's alive

Joda, jeg lever. Eller prøver å leve. Men Gud hjelpe meg det er anstrengende. Og i så henseende, er det tillatt å bare ta en oppsummering. Siden siste innlegg har jeg:

- gitt Herr Dust en saftig ørefik! Hvilket forøvrig føltes veldig befriende.
- var nesten på en Sivert Høyem-konsert. Men den var UTSOLGT! Herregud, hva er det med tyskere og norske musikere? Glemte jo helt av at jeg som nordmann burde ha løyet meg inn på konserten, slik jeg pleide å gjøre i de hine hårde. Og i dette tilfellet ville det vært usedvanlig enkelt, da jeg er fra Nord-Norge, og det er lille Sivert også.
- vært styggelig full opptil flere ganger - måtte noen sporenstreks forby kirsebærlikør!
- tapt alt* i poker (*alt = eiendeler som tilhører Herr Dust, typ bil, verktøy, Mac, leilighet, klær. Han vet ikke om det i skrivende stund, men det er jo ikke mitt problem)
- undervist hver eneste dag unntatt søndagene - og det i minst ti timer sammenhengende
- vært veldig trist (en god venn av meg fortalte meg sist mandag at han har fått kreft) og derfor lakkert fingerneglene svart
- sørget sammen med Annika fordi det islandske fyrverkeri-forsøket medførte at hun måtte kansellere ferien
- spist illeluktende ost og besluttet å aldri spise ost igjen
- tjent penger slik at jeg endelig kan sende Supermalin superpakken
- kranglet med min ellers elskverdige far
- lyttet til all trist musikk som jeg besitter (les: det sedvanlige utvalget)
- hatt en rekke merkelige mareritt
- blitt utsatt for en gal mann på vaskesalongen. Som erfaren psyko-magnet er jeg jo etterhvert blitt drevet i konversasjonens kunster hva gærninger angår. Men dette vesenet, selv-titulert "Mac the Weird" var et nummer for stort for Den Onde Damen. Etter at han erklærte seg selv som nazist, og syntes etnisk rensning var et fullstendig rettferdig tiltak for å bli kvitt mørkhudede utlendinger (siden jeg er norsk og følgelig et "blekansikt", var jeg visstnok i orden), fortalte han meg at han alltid pleide å bære kniv på seg. Og denne kniven ville han uten videre også anvende mot "utlendinger" hvis han følte seg truet. Siden jeg er ond, besluttet jeg å provosere ham. Litt. Så jeg fortalte ham at jeg har en rekke nære venner som er - Å NEI! - muslimer OG mørkhudede! Da ble Mac the Weird kjempesint. Men siden det var gatefestival rett utenfor der vi satt, regnet jeg med at noen mørkhudede forbipasserende ville komme meg til unnsetning skulle Mac the Weid trekke frem kniven. Istedet satte han bare vinkartongen til munnen, tok en lang sup, og ristet resignert på hodet. Jeg bare smilte pent og høflig. Takk og pris kom Jason - en engelsk venn av meg - innom vaskesalongen der jeg satt, og reddet meg fra eventuell knivstikking. Jeg skal aldri mer mobbe Jason for at han alltid skal kle av seg og vise frem sin typisk britiske kropp når vi er på rølp sammen.
- gått til sengs med Special Agent Dale Cooper hver eneste kveld (Viva Twin Peaks!)

Så, med A Camps "Elephant" avslutter jeg nå, og ønsker meg selv ei bedre uke.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar