20100530

Grand Prix Griseri

Jeg lever. Jeg har overlevd en hel helg uten å ha tyllet i meg mer enn et glass vin. Derfor ingen historier om mitt lugubre gjøren og laden.

Men - jeg har sett på Grand Prix. Grunnet kriser i kjærlighetslivet til andre, ble det ikke Grand Prix-galskap hos villingene. Istedet tilbrakte jeg kvelden på sofaen hos Geraldine. Kanskje like greit siden jeg er blitt forkjølet.

Grand Prix. Et sirkus av surrealisme, relativt dårlig smak og tilstanden "Pinlig berørt på andres vegne". 2010 var ikke noe unntak. Her er min vurdering av prestasjonene og utseendet, utstråling og publikumstekke:

1) Azerbaijan:
"Drip Drop" ... og vinneren av kveldens "Beyonce"-imitasjon er Safura. Og hva i all verdens navn og rike bedrev den danseren med?

2) Spania:
Noen der ute har en stygg form for humor. Jeg satt hele tiden og ventet på at sangen skulle eksplodere, ta av, bli et forrykende fyrverkeri av spansk temperament og lidenskap. Istedet kom Jimmy på scenen, og da eksploderte det visstnok for sikkerhetskreftene.

3) Norge:
Geraldine forelsket seg i Didrik. Jeg førte opp atter et navn på "Bør omgående finne seg noe annet å gjøre, telle småstein for eksempel"-lista mi.

4) Moldavia:
Saksofonisten bergtok meg fullstendig med sine neonblå bukser fire nummer for små og mildt sagt pornofilm-aktige hoftebevegelser. Elvis would be proud of you, my son!

5) Kypros:
Husker ingenverdensting om han. Hvilket er typisk for Grand Prix.

6) Bosnia Herzegovina:
Scorpions går Rammstein går Østblokk-band på Danskebåten. Herremin! Kvalitetskontroll etterlyses.

7) Belgia:
Tok en røykepause og gikk glipp av noe visstnok bedre.

8) Serbia:
Geraldine og jeg hadde en lengre diskusjon om vokalisten var mann eller kvinne. Konklusjon: Tvekjønnet.

9) Hviterussland:
Sommerfugler? Sommerfugler! Stakkars jenter..."Pinlig berørt på andres vegne"-måleren slo fullt ut. De kunne da ikke mene dette seriøst?!?

10) Irland:
Grunnet kroppsbygning antar jeg at Irlands utvalgte artist er i nær familie med Islands bidrag. Send U2 til Tyskland i 2011, vær så snill.

11) Hellas:
"Opa" - betyr "Bestefar" på tysk. Og nå kan jeg også ett ord på gresk. Mistenker grekerne for å ha spekulert i poeng fra Europas homse-fraksjon med dette nummeret.

12) England:
Dette nummeret hadde sikkert vunnet - hvis det hadde deltatt i 1989. Pinlig, pinlig, pinlig. Og dette kom fra et land som har gitt oss Beatles, Rolling Stones, Oasis, Sex Pistols, The Clash, Prodigy, Editors, Gossip, The Who, Goldfrapp, Blur osv. osv. Skjemmes burde dere - skjemmes!

13) Georgia:
Er det bare meg, eller fikk Sofia orgasme på scenen? Synes å huske noe guttural stønning midt i sangen ...

14) Tyrkia:
Ja ha, ja ... Robocopina-innslaget er vel det eneste jeg kan minnes fra dette bidraget. Og at jeg brukte nærmest halve sangen til å forstå at vokalisten sang på noe som kan defineres som engelsk.

15) Albania:
Den genetiske krysningen mellom Madonna, Kim Wilde og Debbie Harry lever i beste velgående - i Albania.

16) Island:
En vulkan av en kvinnelig sanger. Og slektskap med hun som sang for Irland. Jeg tror de må ha lidd under svovel-forgiftning når Islands befolkning stemte frem henne - eller var alle de andre bidragene i den nasjonale konkurransen like ille?

17) Ukraina:
Nok en sigarettpause. Gikk visst ikke glipp av noe stort heller.

18) Frankrike:
Med en så enkel tekst burde den jo ha vunnet. Til og med jeg - som er viden bekjent for å bedrive lingvistisk voldtekt hver gang jeg prøver å snakke fransk - kunne nynne med til denne.

19) Romania:
Hadde man gitt disse to artistene tre minutter til, så hadde de sikkert hatt seg en hyrdestund på scenen. Feromonene oste nesten gjennom TV-skjermen. Skikkelig pornomusikk.

20) Russland:
Dette minnet meg om et utested i Bergen jeg besøkte for lenge siden. På scenen stod et Østblokk-orkester og sang like ille. På dansegulvet stod byens mer slitne gestalter og klamret seg fast i hverandre. Ikke fordi det ble spilt en "Klinetango", men fordi gjestene var alle overstadig fulle og prøvde fortvilt å holde seg oppreist. Smerten - min venner - smerten!

21) Armenia:
Aprikos-steiner? Det eneste man kan bruke disse steinene til er til steining av hvem det nå enn  var som skrev og komponerte Armenias bidrag. Tenk å blamere seg slik? Til og med jeg greier ikke det - hverken edru eller "lettere" utilregnelig.

22) Tyskland:
Jeg har vehement unngått å bli fanget i mediesirkuset rundt dette pikebarnet her nede i Berlin. For det første: Uttalen. Kjære Stefan Raab og alle dere andre rundt Lena. Jeg tilbyr herved mine tjenester som dosent i engelsk til dere - gratis. Skulle dere akseptere, vil den første oppgaven bestå i å lære Lena-barnet riktig uttale, og ikke noe som dere tyskere tror er "arbeiderklasse-engelsk". For det er det ikke. Pikebarnet synger et kaudervelsk av en annen dimensjon. For det andre: Enten så lærer man Lena å gå på toalettet før hun entrer scenen, eller så blir det bleie på henne til neste år. For det tredje: Goth-stilen er litt vel ute. Vi skriver 2010, ikke 1994.

23) Portugal.
Barbie har en søster som er brunette. Og hun heter Filipa og bor i Portugal. Hvilken intetsigende sang. Husker bare bløtkakekjolen.

24) Israel:
Hæ? Var visst ute og tok nok en sigarett.

25) Danmark:
Hadde en adskillig mer interessant diskusjon med Geraldine vedrørende mannfolk, så gikk glipp av denne sangen også. Men den var sikkert typisk dansk. Snill, fengende, og definitivt lokalradio-materiale.

Så - Tyskland vant altså årets Grand Prix. Jeg synes Madcon burde ha vunnet. Skulle neste års tilstelning finne sted her i Berlin, leier jeg ut leiligheta til høystbydende. En eller annen gang legger jeg ut bilder, nå som jeg endelig har fått ordnet litt opp her. Selv har jeg tenkt å rømme byen.

20100523

Og jeg trodde jeg hadde et normalt liv ...

Greit. Jeg har neglisjert bloggen for ei uke. Ikke fordi jeg ville, men fordi det var særs lite å berette om. Dessuten har jeg bare vært full en og en halv gang. Men - i tilfelle noen har interesse av å lese om mitt gjøren, her er det:

Mandag 17. Mai
Norges Nasjonaldag! Hipp hipp hurra! Det ble verken pølser eller is til man spyr.Forøvrig synes jeg Mette Marit begynner å bli litt rund i kantene. Har Håkon smekket henne på tjukken igjen? Eller er det ekteskapskrise, og Mettemor trøstespiser prinsesseterte? For min del tilbrakte jeg dagen med å undervise tyske kirurger i medisinsk engelsk. Og etterpå begikk jeg landsforræderi og dro på amok-shopping på IKEA. Noen må jo støtte den svenske økonomien. Resten av kvelden gikk med på å skru på seg vannblemmer, banne over manglende skruer, og forbanne tyske naboer som ikke tillater boring i veggene om natten.

Tirsdag 18. Mai
Tannlege! Ei eldgammel fylling hadde visstnok fått nok av mine fylle-orgier med påfølgende spying, og måtte skiftes ut. Var på Bauhaus og kjøpte maling, samt personifiserte "Blond og Dum". Etterpå ble det nok et besøk på IKEA (Idioter Kjøper Enkelthen Alt) for å få nye skruer - og handle "bare litt" til. Kvelden forsvant i sliping, maling, og mer skruing før en gammel venn fra Norge lurte meg ut på ei kneipe. MEN - jeg var så flink og drakk bare te.

Onsdag 19. Mai
Jobb jobb jobb. Og sliping, maling, sliping, maling. Dagen må ydeligvis ha vær usedvanlig uspektakulær siden jeg ikke husker noe som helst.

Torsdag 20. Mai
Skruing og boring og forbanning av Herr Dust. Djevelskapet har tydeligvis beholdt vateret mitt. Dessuten har han skjemt meg bort. Før vi ble sammen i 2006, var jeg et råskinn på bruk av verktøy. Jeg visste hvilke skruer og plugger som måtte benyttes ved hvilket materiale, jeg kunne bore hull i veggene uten at veggen så ut som en sveitserost etterpå, jeg kunne sage rett og i vinkel, jeg kunne med andre ord være faen banke meg så selvstendig!!! Men - etter tre og et halvt år sammen med en profesjonell håndverker har jeg forlært alt! Det blir jo ofte slik når den eneste arbeidsoppgaven man blir tildelt består i å "Hold denne slik, er du snill!", eller "Gå og lag kaffe du, lille venn. Dette er nemlig mannfolkarbeid!".
Men - idet det gikk opp for meg at jeg hadde brukt nærmere en halvtime på å begripe hvordan man fester et borejern i boremaskinen, ble jeg kjempesint. Bannet kjempehøyt på ti språk, og kjempebestemte meg for "Ikke faen heller om den mannen skal gleden av å se at jeg er fullstendig hjelpesløs!!!". Så nå henger det hyller på veggene, lamper i taket, og lister langs veggene. Alt riktignok litt småskjevt, men dog.

Alle disse følelsene, alt dette hatet og vredet, sinne, skuffelse, fortvilelse, frustrasjon har dessverre medført at jeg har fått skikkelig kjærlighetssorg igjen. Typ "Langt nede i kjelleren nå"-kjærlighetssorg. Mitt rasjonelle Jeg sier "Nei, han er ikke verdt det. Etter så mange tillitsbrudd, etter alle truslene, etter alt han har gjort mot deg - han er ikke verdt det. Mitt emosjonelle Jeg derimot, sier "Tilgi og glem. Tenk på alle de vakre stundene, tenk på hvor lykkelig du var. Er alt dette ikke verdt noe?". Og sånn fortsetter krigen inni meg.

Nuvel, beklager digresjonen. Torsdagskveld var jeg ute med Christian - den fine doktoren i litteraturvitenskap. Han er fortsatt mer opptatt av menn enn av meg. Dust. Vi ble selvsagt full. Noe annet kunne man heller ikke forvente. Men ikke fulle nok til å få midlertidig hjernehinnebetennelse.

Fredag 21. Mai
Fest hos Geraldine. Christian og jeg ble kveldens mest avdrukne skapninger. Og for å spare Geraldine potensiell rensing av stueteppet grunnet ufin spying, stakk Christian og jeg av til Kumpelnest. Og ble enda fullere. Traff noen hard-core rockere, men i neste øyeblikk stod en av dem og råklinte med "daten" min - Christian. Siden jeg er Den Onde Damen, grep jeg Christian i kragen, dro han med meg ut, og spolerte dermed enhver mulighet for han hva kjødelige eventyr angår. He he. Dro hjem til han, og sovnet av.

Lørdag 22. Mai
Ok, nå begynner det å skje ting. Christian måtte stå opp relativt tidlig lørdag, da han skulle til et gudsforlatt sted utenfor Berlin for å feire fødselsdagen til en slektning. Jeg pisket han ut av senga, for så å legge meg igjen og sove videre. Noen timer senere ringte Annika og vekket meg, og krevde min tilstedeværelse for nok et IKEA-besøk. Stod opp, kledde på meg, og skulle til å gå idet jeg merket at min ytterst distrè kompis hadde låst døren. Jeg var innelåst! Faen! Og man hopper heller ikke bare ned fra en balkon i andre etasje, såfremst man ikke er interessert i å tilbringe pinsehelga med beinbrudd og hjernerystelse og tysk sykehusmat.

"Rapunzel, Rapunzel, slipp ditt hår ned!" tenkte jeg mens jeg også oppdaget at alle fylleriers oldemor var kommet på besøk. Svarte! Fyllesyk og innesperret. Kan jeg vennligst få sympati? Kjærlighetssorg hadde jeg også, forøvrig. Etter å ha sendt avgårde et ymse antall særs ufine tekstmeldinger til fengselsdirektøren som i ørska hadde låst meg inne, samt bedrevet terror-ringing til samme person, begynte jeg å ane at IKEA-prosjektet ikke ville finne sted.
Etter noen timer ringte Christian og lurte på om jeg var blitt riv ruskende gal, og fortalte hvem som hadde et ekstra nøkkelsett til leiligheta hans. Annika ble så beordret ut på redningsaksjon, og fikk etter mye om og men befridd meg fra "fengselet".

Å Herremin. Stort sett alle jeg vokste opp med, gikk på skole med, studerte med, har i dag familie, hus, og et ordnet liv. De tilbringer lørdagene med familiesysler, middagsselskaper og alle andre voksne ting. Bare jeg klarer å rote meg opp i surreale situasjoner, fjortis-fyllerier, og andre lugubre hendelser.

Lørdagsettermiddag ble så tilbrakt med noe av det jævligste jeg har utsatt meg selv for på lenge. IKEA en lørdagsettermiddag i bakfylla, typ "Noen har dengt løs på hodet med en slaghammer". Butikken var full av nyforelskede kjærestepar (buhu), familier med skrikende, hylende unger (bør nektes inngang på lørdager), sure ansatte (neste gang tar jeg med sukker), og et stykk fyllesyk Ond Kvinne. Kjøpte de der helvetes gardinskinnene samt tilbehør, noen lyspærer, og ei lampe og konstanterte rett etterpå at jeg manglet èn del til gardinskinnene. Orket ikke gå tilbake, så lurte Annika med på McDonalds og spiste tøysemat. Dro hjem og her har jeg vært siden. Med enorme mengder kjærlighetssorg.

Søndag 23. Mai
Har hengt opp ei lampe. Vurderte å henge meg selv samtidig. Er riktignok ikke fyllesyk, men "litt" nedfor. Dustekjærlighetssorg. Skulle egentlig på "Karneval der Kulturen" idag, men jeg orket ikke det heller. Blir istedet hjemme og er letargisk, apatisk, og muggen.

Uka som kommer
Potensialet for historier om selvvalgte forgiftningsforsøk er definitivt til stede. Onsdag skal Annika og jeg på konsert, fredag skal jeg treffe en masse norske leger som er på konferanse her, og lørdag er det Grand Prix, og jeg er invitert på fest hos noen villinger.

Forøvrig. Eva den Vakre etterlyste tips om hvordan unngå fyllesyke. Jeg kunne ha skrevet "Ikke drikk", men jeg har oppdaget at man alikevel blir dårlig neste dag etter å tilbrakt mange timer i et røykfullt lokal med høy musikk og fulle orker rundt seg. Det eneste tipset jeg kan gi er "Søvn, søvn, og atter søvn". Og kanskje en dispril eller paracet før man legger seg. Dessverre er jeg som oftest så sveiseblind når jeg finner senga, at jeg glemmer dette og dermed våkner opp bakfull og jævlig ille tilberedt. Et annet tips - som jeg var intelligent nok til å anvende i mine yngre dager - er vekselsdrikking. For hvert glass alkohol, et glass vann e.l., da dette reduserer væsketapet noe. Skulle disse forslagene ikke virke, kan jeg bare sitere en professor i fysiologi som tipset om "Bloody Mary".

Nei, nå fikk jeg et plutselig anfall av tiltakslyst. Jeg går og borer litt.

20100517

Sushi, James Bond og grusom flatfyll

Før jeg begir meg minnenes vold, ønsker jeg å takke de fire snille menneskene som kommenterte sist post. Dere skal få julekort. Bare send meg adressen.

Og nå tilbake til det sedvanlige programmet.

Fredag ettermiddag etter jobb, besluttet Annika og jeg at vi skulle tilbringe fredagskveld i all ro og mak, da vi hadde bestemt oss for å hærta IKEA lørdag og bedrive stormannsgalskap med kredittkort og lommebøker der. Så idet demringen satte inn fredagskveld, satt vi her med hver vår IKEA-katalog, skrev ønskeliste, diskuterte fordelene og ulempene med Billy, Bestå, Poeng osv. Og vi drakk et glass vin. Så et til. Enda et. Og så var den flaska tom.
Fortsatt bestemt på at vi var såpass intelligente at vi ikke kunne lures ut på fylleriets ville veier, gikk vi ut for å spise. Og det måtte vi jo selvsagt skåle for.

Og med det hadde vi prestert å lure oss selv.

Elendighetens time var nå forestående, men det tenkte vi ikke på da vi lettere på druen hoppet inn på Bar Nou - åstedet for katastrofens unnfangelse. Anni og jeg fikk det for oss at vi i allefall en gang i livet måtte prøve absinth. Å syke smådjevler hvor vi prøvde det. Å syke smådjevler - jeg kommer aldri - ALDRI - drikke absinth noensinne igjen. Etter å ha blitt besatt av "den grønne fe", raserte vi resten av coctail-menyen. Jeg vet at vi hadde tre Flirtinies etter absinthen, men så later det til at hjernen ga opp å merke seg detaljer, for jeg husker ingenverdensting før jeg stod på Kumpelnest og knuste glass.
Anni kranglet med Christian (han fra onsdag/torsdag), eller rettere sagt, hun ga ham verbal rundjuling fordi han ikke hadde fortalt meg at han foretrekker menn. Og så fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde forstått at han ikke var interessert i damer.
Til slutt tok vi en gruppeklem og ble alle venner igjen.

Dog, siden jeg visstnok hadde pådratt meg "lettere" balanseproblemer grunnet skjev væskefordeling, måtte Annika og Christian ta meg med hjem. Dette var jeg helt imot, men man tuller ikke med ei bestevenninne på 90 kilo og en doktor i litteraturvitenskap. Kjølhalt ut ifra Kumpelnest som en trassig unge, slengt inn i en ventende taxi som ei vaskefille, dro vi hjem til meg. Jeg ante et håp om å få legge meg til en noenlunde normal tid for enslige fyllevrak, men som tidligere nevnt - dette var kvelden hvor man lurte seg selv hele tiden.
Anni og Christian dro i gang et forsøk på å utbedre væskebalansen min, hvilket igjen resulterte i herjing av vin-reservene mine.

Jeg vet ikke når jeg gikk og la meg. Jeg vet bare at alle de andre anstendige menneskene var gått på jobb for lengst og at postmannen hadde vært her med posten.

Senere på lørdagen våknet jeg med en bakrus som kun kan betegnes som grusom. Bare tanken på absinthen resulterte i særs reale brekningsfornemmelser. Og det faktum at jeg skulle på en bursdag noen timer senere gjorde sitt for å forverre miseret. Rundt halv sju lørdagskveld gikk jeg ned i den symbolske kjelleren og samlet alt av krefter jeg kunne finne. Jeg klarte å komme meg i dusjen, og fikk vasket av meg et sammelsurium av ymse drinker jeg hadde sølt over meg selv de siste 24 timene. Snille Geraldine hentet meg, siden mitt forsøk på å anvende offentlig transport til restauranten hvor bursdagen skulle feires, resulterte i akutt sosial angst.

Typisk nok var alle på restauranten i fest-stemning, og bestilte massevis av shots og annet tullball. Jeg skjenket potteplanten som "tilfeldigvis" stod ved siden av der jeg satt. I så henseende må jeg bare beklage hvis noen drar på "Mädchen ohne Abitur" og blir antastet av et fullt bonsai-tre. I løpet av fire timer hadde jeg kjempet meg gjennom ett glass "Weissweinschorle" - hvitvin med mineralvann. En eller annen gang - egenskapen for å merke seg detaljer var fortsatt ikke tilbakevendt - ga jeg rett og slett F, og dro til Kumpelnest.
Traff selvsagt "the usual suspects", deriblandt også min italienske drag-queen venninne. Som nå har vasket parykken. Havnet i munnhuggeri med bestevennen til Herr Dust, og et øyeblikk trodde dørvakta at det kom til å bryte ut krig mellom Tyskland og Nord-Norge. Takk og pris var jeg edruelig nok til ikke å begynne med mine "Mike Tyson"-tendenser. Og i dag har jeg ringt Robert og bedt om forlatelse for at jeg ikke bet av ham øret.

Til slutt dro jeg like greit med meg Christian og vi dro hjem til ham. Selv om han foretrekker menn, kan han fortsatt brukes som kosebamse. Og det er noe betryggende i å vite at jeg ikke tilhører jakt-skjemaet hans, og derfor kan overnatte uten at det blir krevd leie av seng i form av naturlige betalingsmetoder.

I morgen er det 17. Mai. Jeg skal ikke spise is, pølse i brød, og gå i tog. Jeg skal arbeide. Derfor har jeg feiret Norges nasjonaldag idag. Helt alene med sushi og James Bond - den eneste mannssjåvinisten jeg kan akseptere.

Til alle som ramler innom her 17. Mai: Gratulerer med dagen!

20100513

Hvordan Den Onde Damen oppdaget en hittils ukjent egenskap...

Jeg har vært på rocke-konsert. Psychobilly-rocke-konsert. Foruten å nevne at jeg nå også har slått hjul på dansegulvet på Wild at Heart, lar jeg heller bildene tale for seg selv: 






Ikke spør. Bare ikke spør. Jeg har ikke den ringeste anelse om hva jeg holdt på med i natt. Men hvis skøy og alkohol-indusert hodeverk er proposjonale størrelser, så har jeg visst hatt det usedvanlig morsomt i natt. Idag har jeg til og med vondt i nakken, men det kunne Mehmet - "my partner in crime" - forklare. Jeg har visst headbanget noe voldsomt.

Og jeg har vært på sjekker'n! YAY! Mirakelenes tid er kommet! Fiiiine mannen. Høy, mørk, og doktor i litteraturvitenskap.
Etter litt uskyldig mussing på Kumpelnest (forøvrig ønsker jeg å innskyte at jeg traff ham for første gang for et år siden, så helt ukjente var vi ikke), bestemte JEG at vi skulle dra hjem til ham. Leiligheta mi ser for tiden så ille ut at favelaene i Rio de Janeiro blir rene luksus-strøk ved sammenligning. Men nok om det.
Christian og jeg dro altså til ham. Jeg kledde av meg. Jeg kledde av ham. Og så falt det obligatoriske spørsmålet: "Har du kondomer?". Og hva f**n svarte han? Akkurat det jeg IKKE ville høre. Akkurat det jeg ALDRI trodde jeg skulle få høre. Han svarte nemlig:
"Joda, men du - jeg er biseksuell. Og egentlig foretrekker jeg menn.".

Fornedrelsen var et faktum. Fornedrelsen er et faktum. Herregud - er det mulig å ha slik flaks? Eller uflaks, rettere sagt? Han foretrekker menn?!? Det var bare ett å gjøre. Resignere. Gå hjem. Grave seg ned under dyna. Og erkjenne at jeg nå har oppdaget min hittils ukjente evne til å få menn til å skifte legning. Kan jeg skrive dette på min CV?

Fy fillern - i morgen er det fredag. Og gjett om jeg skal ut.

20100510

Hvordan ta livet av sin egen hjerne

Å Gud hjelpe meg! Grunnet fullstendig mangel på estetisk verdi, samt fremragende evne til å fremkalle brekningsfornemmelser, vegrer jeg å legge ut bildene som ble tatt i løpet av helga. Forøvrig var også fotoapparatet på rølp, hvilket igjen skulle kunne forklare hvorfor de fleste bildene ble uklare.

La meg bare si en ting: Jeg var ikke full. Jeg var utilregnelig. Hvordan skulle man ellers forklare all galskapen man utsatte seg selv og omverdenen for lørdag kveld?

Siden jeg trodde at jeg måtte jobbe lørdag, ble fredag en heller nobel aften. Anni og jeg ramponerte først kjøkkenet hennes, og jeg kan i så henseende fortelle at en kakespade fungerer veldig fint til fjerning av fliser. Og det er forøvrig god aggresjonsterapi å hamre fliser samtidig som man nynner "Satans helvetes **** ****** (navnet på Herr Dust)!". Etter fullført arbeid, feiret vi innsatsen med to flasker rosèvin og en hyperaktiv fantasi/kreativitet. Nok om det.

Lørdag måtte jeg altså ikke arbeide, og kunne endelig sove lenge. Trodde jeg. Ble til at jeg våknet fem minutter før jeg vanligvis pleier å stå opp.Typisk. Det var bare ett å gjøre, nemlig snu seg og sove videre. Veldig fint. Etterhvert som ettermiddag og aften skred frem, besluttet Anni og jeg oss for å ta en tur ut. Bare en sånn liten tur. Kjempeliten. "Jada, vi er hjemme rett etter midnatt"-tur. Selvsagt var dette forsøket like fåfengt som alle slankekurer jeg har pålagt meg selv.
Først satt vi og kjedet oss på et bursdagsselskap. Etter å ha oppfylt pliktkvoten med besøkstid, stakk vi videre til "Wild at Heart" i Kreuzberg. Siden vi ikke traff noen kjente, satt vi i baren og slukket sorgene våre med ymse selv-komponerte coctails. Katastrofen var et faktum, men det visste vi ikke i det vi i ladevins rus hærtok en taxi og fortsatte til Kumpelnest.

Endelig til stede i vårt andre hjem, økte kveldens belystelsesgrad eksponensielt. Traff min italienske transe-venninne, eller nå eks-venninne, siden jeg gjorde ham/henne oppmerksom på at:
a) Man går ikke med regnfrakk inne
b) Parykken trenger definitivt en grundig vask.

Plaget alle de andre gjestene slik jeg pleier, fortsatt uvitende om den nært forestående katastrofen. Og så kom den. Katastrofen altså. En jævel - i samarbeid med Anni - lurte meg til å drikke en "Tequila-Popper". Joda, jeg drakk. Jeg svelgte. Fuselet gikk ned. Og fuselet kom opp igjen. I natt var jeg Tysklands svar på Eyafjallajökull. Jeg bare måtte spy. Og siden alt dette hendte i løpet av knappe sju sekunder, ble det til at jeg like greit spydde i glasset jeg akkurat hadde drukket av. At jeg fikk til dette, at jeg var såpass snartenkt, og at jeg ikke sølte en eneste dråpe, bærer vitne om min overlegenhet. Er det noe jeg kan, så er det å spy. Kaste opp. Brekke meg. Liggende, sittende, stående, gående. Bare spør Anni - hun kan bekrefte det.

Forøvrig - i nekrologen over mitt cerebrale selvmord - kan jeg bare fortelle at jeg aldri mer skal drikke "Tequila-Poppers". Hvilket ond, djevelsk yngel kommer opp med den forferdelig idèen om å blande tequila med musserende vin? Vedkommende skulle ha blitt utsatt for middelalderske tortur-metoder!

Uansett, nyspydd og like blid, fortsatte jeg å plage omgivelsene mine. Og fornedre meg selv enda ytterligere. Siden jeg hadde røde sko på, måtte jeg jo også ha rød leppestift. Jamfør bildene tatt i natt, har jeg visst uante talenter som klovn. Faen. At jeg til tider oppfører meg som en, vet jeg. Men at jeg absolutt måtte se ut som en (ufrivillig, vel og bemerke), var meg hittils ikke forekommet.Til og med mennene på Kumpelnest - som vanligvis utviser null kritisk sans når det kommer til å sjekke opp damer - finner ikke kvinnelige klovner særskilt attraktive. Så - en gang i dag - ramlet jeg uten mannlig eskorte ut av mitt andre hjem, kun for å oppdage at nok en malevolent jævel hadde skrudd på det store lyset, og at klokka var nærmere kirketid. I følge bildene var andre mennesker ute og gikk søndagstur mens Anni og jeg satt i taxien hjem. Greit med kamera, slik at man får en pekepinn på hva som har hendt mens man selv var opptatt med å konservere seg selv med billig brennevin.

Jeg gruer meg til onsdag. Da skal Anni og jeg på konsert. Torsdag er jo en fridag. Kjære sommer-forkjølelse, kom! Jeg trenger en gyldig unnskyldning til ikke å måtte fornedre meg selv igjen.

20100505

Tannlegetirsdag

Det eneste nevneverdige jeg har gjort de siste 24 timene er å dra til tannlegen.
Der gjorde jeg følgende:

1. Tannprofylakse. Resultat: Usedvanlig hvite tenner igjen. Nå slipepr jeg å pusse tennene frem til august, for da skal jeg tilbake

2. Fikk vite at jeg trenger to kroner (ikke fordi jeg er en über-dronning, men fordi de gamle (rot-)fyllingene er ødelagte, må byttes ut, og dette vil medføre et større tap av tannsubstans

2.1. I tillegg trenger jeg ei biteskinne fordi jeg for tiden skjærer veldig mye tenner. Dette nokturnale spetakkelet kan også være ei potensiell forklaring på hvorfor jeg fortsatt sover alene

3. Ble fortalt at hvis man anvender tanntråd hver dag, minsker dette risikoen for tannråte med 90%, hvis man bruker tanntråd annenhver dag, minsker risikoen med 60%, og hvis man kun gjør det hver tredje dag, har det en effekt på 20%. Har i så henseende kjøpt en palle med tanntråd, og akter nå å slå et slag for bedre tannhelse. Hvis dette skulle vise seg å ikke ha hatt noen effekt når jeg skal tilbake på ny kontroll i august, så har jeg nok tanntråd til å henge meg i. Forøvrig begynner jeg å se en rekke alternative bruksområder for all tanntråden. Jeg kan jo hekle, strikke, og brodere med den. Eller binde fast en jævel. Og surre en stek. 

Og nå skal jeg pusse tennene. Er nemlig ferdig med tanntråden for i kveld.

Å gi meg et liv!

20100503

Kom mai du skjønne milde ...

Endelig søndag. Og endelig snart jobbuke igjen. Å herremin hvor jeg gleder meg! Atter en hard helg er overstått, og hvis man ser bort ifra en rekke usedvanlig ufine tekstmeldinger fra Herr Dust, var det en superduperhelg!

Fredag begynte uskyldig med at Annika og jeg dro på åpningen av et nytt utested. Den eneste grunnen til vår tilstedeværelse var det faktum at det ble servert gratis champagne og grillmat. Stedet var greit nok, en slags uteterrasse-club. Til tross for at jeg refererer til meg selv som "Den Onde Damen", fant jeg det likevel noe sosialt stygt å stå både småfull og lett snøvlende, glad og lykkelig med utsikt hovedsaklig over Holocaust-minnesmerket. Blir noe surrealt over å tenne seg en sigarett, drikke fransk jubelbrus, og vente på at grillmaten skal bli ferdig, og samtidig bivåne et monument over alle som døde i nazistenes konsentrasjonsleirer.

Etterhvert ramlet vi først inn på et supermarked, hvor jeg tillot mine uante talenter i taling av tysk med russisk aksent fritt spillerom. Kjøpte mer champagne, kattemat, og en boks Tic-Tacs. Og spurte fine gutten i kassa om han ville spise middag med meg - jeg kunne jo tross alt tilby lam med gulrøtter og erter, laksefilet, og kalkun med grønnsaker. Er så fint med kattemat, er bare å varme det i mikrobølgeovnen. Og dessert hadde jeg jo også - Tic-Tacs med appelsinsmak. Han sa at han ville komme etter jobb, men det gjorde han ikke. Jævel!

Til slutt havnet vi på Kumpelnest - som vanlig. Og her hadde vi det så morsomt at Annika ble dårlig og jeg blitzedru. Vi besluttet følgelig å dra hjem, men havnet i stedet på nachspiel hos en nabo. Annika ble fin igjen, jeg fikk bare tømmermenner med familie på besøk.

Lørdag stod Kreuzberg for tur og gatekonsert med "Frantic Flintstones". Gitaristen er en gammel venn av meg, og dette måtte vi jo bare feire!


Siden Annika er ei gammel psycho-billy røy, gled vi relativt lett inn blant menneskene på privatfesten etter konserten. At samtlige var av den oppfatning at hun og jeg var et par, begriper vi fortsatt ikke - vi klina jo bare litt ...


På et eller annet tidspunkt slo min forkjærlighet for dyr til, og når Annika tittet en annen vei, prøvde jeg meg på en hund:


Selvsagt kysset vovvisen meg tilbake, men først etter at jeg hadde gitt ham halve Smurfe-drinken min. I frykt for å få WWF, Amnesty International, WSPA o.l. på nakken, har jeg besluttet å ikke legge ut bildet hvor bikkja prøvde å pare seg med kneet mitt.

Som gammel rocke-brud, ble jeg jo selvsagt særdeles glad når Frantic Flintstones tok ut instrumentene sine og spilte opp til dans i stua til Mad Man.



En eller annen gang i natt ramlet vi gjennom Berlins gater, og prøvde å unngå gateopptøyene. Halve Kreuzberg var sperret av, og det var så mye politi i gatene, at ikke en gang ei rebelsk mus hadde kunnet slippe gjennom. I ladevins rus nynnet jeg på "Imperial March"-temaet fra Star Wars-filmene mens politiet marsjerte ved siden av meg. At jeg ikke ble huka inn kan muligens ligge i det faktum at jeg ikke hadde en brostein i hånda. Og at politiet vet at jeg er like treffsikker som Ole Einar Bjørndalen etter fem-dagers trønderfylla med metanol i karsken.

Jeg tror jeg kom hjem rundt fire i dag tidlig. Hvilket er en heller nobel tid å komme hjem på. Men det var bare på grunn av at jeg ble daudårlig på Kumpelnest og måtte spy ut en tilfeldig valgt husinngang.

Som sagt, jeg er glad for at jeg har en fullpakket jobbuke frem til fredag.