20100630

Gi en stakkars jævel en klem!

Berlin. Byen er i fotballfeber. Jeg også. Litt. Men det er bare fordi jeg har en Biergarten med Public Viewing tjue meter fra husdøra, og med andre ord kan påberope meg (noe megalomant, men dog) at jeg har en veldig stor hage. Ute skinner sola. Det er 31 grader, og jeg har fregner. Og skitne klær. Og verdens minste leilighet. Og derfor ikke plass til vaskemaskin. Helt sant - det er ikke plass her! Derfor pleier jeg å gjøre klesvasken min på en vaskesalong rett ned i gata.

Etter et ublidt møte med Mac the Weird for noen måneder siden på nevnte vaskesalong, besluttet jeg å kun oppsøke denne vaskesalongen i ukedagene, fortrinnsvis midt på dagen. Risikoen for å bli utsatt for galskap og vanvidd skulle etter sigende være mindre til de tidspunkter. Trodde jeg.

Så - inn på vaskesalongen bar det med meg og skittentøyet mitt. Det satt to damer på benken, jeg hilste, sa "Guten Tag" - hvilket er normal høflighet, og satte på maskinene. Jeg satte meg så ned på benken ved siden av damene, fant frem boka mi, og begynte å lese. Perifert registrerte jeg at kvinnene ved siden av meg var polske, og at de drakk vodka. På høylys dag! Å Gurimalla altså! Allerede da burde jeg ha forstått hvor dette kom til å bære hen.

Såklart - som magnet for alt som ikke kan defineres innenfor normalitetens rammer, endte det selvsagt med at jeg kom i snakk med mine to nye polske venninner - Elizabeth og Beatha - hvis man under "snakk" forstår min totalt fraværende evne til å forstå polsk, og deres videre tildels fraværende evne til å snakke tysk. Men verken jentene eller Den Onde Damen lot seg hindre av slike ubetydeligheter, og ved hjelp av mimikk, gestikk, og andre kroppsspråklige aspekter,  kommuniserte vi nok til at jeg nå vet at den 39 år gamle Elizabeth har seks barn, er bestemor, og mener Putin er en korrupt mafia-jævel. Beatha - hvis tysk-vokabular bestod av omlag ti ord - er 42 - har to voksne sønner, en forkjærlighet for røyking av sneiper, og veier omlag tretti kilo.

Damene insisterte på at jeg skulle ta meg en knert sammen med dem. Ikke faen! Nå har jeg vært edru i snart to uker, hjernekapasiteten har forbedret seg marginalt, men dog - og jeg har ikke tilbrakt lørdagene og søndagene med å ligge under dyna og vurdere hvorvidt jeg trenger et visum for å flytte til Kirgistan fordi jeg har begått atter et sosialt selvmord. Dessuten har jeg sett i butikken at den vodka flaska jentene drakk av, står til venstre for grilltennvæske og til høyre for Plumbo. Fuselfaktoren var med andre ord ytterst høy.
Siden jeg kunne by på vanlige sigaretter (ikke sneiper), fikk jeg slippe unna noe som kunne ha utartet seg i 2010s mest surreale fylla. Men bare aller nådigst.

Etterhvert ble vaskemaskinen ferdig, og jeg kunne putte klær og håndduker i tørketrommelen. Og belage meg på nok en times venting. Men nå hadde jeg jo nye venner, og slikt pleier jo å få tiden til å gå. Dog - hvor lenge var Adam i Paradis?
Jeg vet ennå ikke hva som hendte, men Elizabeth og Beatha begynte å krangle. På polsk. Jeg forstod ingenting, foruten "Korva", "Pizz", "Katastrofa" (og unnskyld, kjære polakker, for min manglende evne til å stave disse ordene riktig). Elizabeth trampet ut av vaskesalongen, og jeg satt altså der alene med Beatha. Som begynte å gråte. Til tross for at jeg gjerne titulerer meg selv som Den Onde Damen, er jeg ikke helt hjerteløs. Så jeg gav Beatha et lommetørkle, og holdt henne i hånden. Og før jeg visste ordet av det, satt Beatha mer eller mindre på fanget mitt (det er derfor jeg vet at hun neppe veier mer enn tretti kilo), gråt som en tropisk regnstorm, og rablet på polsk. Javel, så tok jeg henne i armene og holdt rundt henne, og kommer sikkert til å måtte forbringe et nanosekund mindre i skjærsilden for denne humane gjerningen.

Dog, faktum er at jeg kan ikke se at noen gråter. Det er så trist. Og da blir jeg trist. Og det er ikke noe morsomt. Og selv om jeg ikke har til vane for å drikke meg snydens på vaskesalonger midt på dagen, for så å bryte ut i tårer, ville også jeg ha ønsket at noen holdt rundt meg under slike omstendigheter.

Etter omlag en time med min gråtende venninne, kom Elizabeth tilbake og hentet henne. Og de var plutselig perlevenner igjen. Kanskje det berodde på at Elizabeth hadde vært og kjøpt mer vodka? Uansett, avgårde vandret de på galeien, og jeg fikk endelig kommet meg hjem med nyvaskede klær o.l. .

Hvis dagen hadde en moral, så er det følgende:

Gi en stakkars jævel en klem!

Eller skaff deg ei leilighet som er stor nok til å romme en vaskemaskin.

20100626

Fine Fredag

I en av "Ringenes Herre"-filmene er det en scene med Faramir og Boromir hvor de nettopp har vunnet et slag i Osgiliath. I seiersrusen sier Boromir følgende til Faramir:

"Remember today, little brother, for today life is good"

Og det har også min fredag vært. Jeg har hatt en drømmefredag. Akkurat slik jeg liker den. Etter endt arbeid var jeg hos manikyristen min, og har nå akk så vakre negler. Flinke, flinke Zuzana. Etterpå var jeg en svipptur innom "Greta & Lois" og kjøpte fine, fine klær. Snille og dyktige Lea som alltid lurer meg ut i økonomisk vanry med kjoler og bukser, topper og jakker som hun alltid sier jeg må prøve "bare for å se hvordan det ser ut". Av og til er det greit å være en levende Barbie-dukke. Særlig når man får rabatter. Og idag var det helt riktig.

Resten av ettermiddagen var jeg hos verdens beste frisør - Stefan - og ble skjemt bort etter alle kunstens regler. Fine, fine frisøren. Kan endelig vise meg ute blandt mennesker igjen.

Begynnelsen av kvelden tilbrakte jeg sammen med denne herremannen:


Herr Udefinert altså ... eller D. Vi gjorde noe vi faktisk kan veldig godt. Se på film sammen. "The Imaginarium of Doctor Parnassus". Og mate hverandre med mango.

Rundt ti i kveld dro jeg til Dussmanns i Friedrichstrasse. Dussmanns er en stor bokbutikk, og de har et relativt greit utvalg i engelskspråklige bøker. I tillegg har de åpent til midnatt, og slikt passer meg utmerket.
Jeg har i kveld handlet inn min "Sommer 2010"-lektyre:



(Ignorer strikke-bøkene, de lå allerede på bordet. Og ja, jeg strikker av og til. Har sikkert Berlins største samling av enslige strømper, da jeg aldri orker å strikke den andre)

I løpet av årene har det utviklet seg et lesemønster hos meg. Vanligvis pleier jeg å tilbringe sommermånedene med krim og annen relativ lett litteratur. Høsten er pliktlesing av Bjørneboes "Bestialitetens Historie" før jeg fortsetter med klassiske verk. Jula forsvinner i julegave-bok-lesing, og fra januar og utover leser jeg hovedsaklig populærvitenskapelige bøker hhv. faglitteratur om hva enn som interesserer meg i det gitte øyeblikket. Forsommeren forsvinner i et sammelsurium av tullebøker (typ: "Elephants on Acid") og moderne romaner (typ: Zafons "Shadow of the Wind").

Dog, kveldens innkjøp bærer vitne om at jeg er i ferd med å bryte med mine egne vaner. For her er listen over hva jeg skal lese i sommer:

1) "Science: A four thousand year history" av Patricia Fara.
Fordi jeg synes historie er interessant. Og synes naturvitenskap er interessant. Og naturvitenskapens historie er kjempeinteressant.

2) "Rätsel und Geheimnisse der Kochkunst" av Hervé This-Benckhard.
Fordi jeg liker å lage mat, og samtidig vite hva som skjer med maten. Og fordi boka gir naturvitenskapelige forklaringer på hva som skjer.

3) "The Big Questions: The Universe" av Stuart Clark.
Fordi jeg er Den Onde Damen og derfor stiller store spørsmål.

4) "50 mathematical ideas you really need to know" av Tony Crilly.
Fordi jeg er Den Onde Damen og dermed må vite slikt. Og fordi jeg interesserer meg for matematikk. NEEEEEERD!

5) "13 things that don't make sense" av Michael Brooks.
Fordi Newton, Einstein, Schrødinger osv. ikke lar seg forene sånn helt uten videre. Forøvrig også gode kapitler om homeopati og placebo-effekten.

6) "Die Kunst der Liebe" av Erich Fromm.
Fordi det er en klassiker innen psykologi-litteratur. Og fordi terapauten min anbefalte meg å lese den.

7) "Mit der Reife wird man immer jünger" av Hermann Hesse.
Fordi jeg forelsket meg i Hesse da jeg leste "Siddharta" for mange år siden, og hans språkbruk er en av grunnene til at jeg orket å lære tysk.

8) "The Elegant Universe" av Brian Greene.
Fordi Brian Greene er så sabla kjekk. Og fordi boka bl.a. omhandler string-teorier.

9) "The Greatest Show on Earth" av Richard Dawkins.
Fordi jeg liker Richard og er enig i det meste av hans syn hva evolusjon angår sammenlignet med kreasjonister eller de som tror på "intelligent design".

10) "The Ancestor's Tale" av Richard Dawkins.
Fordi det er et kapittel om haier og deres utvikling. For noen år siden leste jeg "Nachrichten aus einem unbekannten Universum" av Frank Schätzing. I boka beskrev han en megalodon - en kjempehai altså. Siden har jeg vært fascinert av disse megalodonene. Richard vil sikkert fortelle meg mer.

Altså og ergo. Denne sommeren skal jeg hovedsaklig gi meg naturvitenskapen i vold. Dessuten har bøkene nr. 9 og 10 bilder hvis jeg skulle bli lei av å lese. He he.

I det henseende ønsker jeg å vite hva dere leser. Hvilke lesevaner har dere? Hva står på Sommer 2010-programmet? Er det noen favoritter der ute? Er det noen anbefalinger? Er det noe man ikke bør lese? Er det noe man bare må lese?

Og nå skal jeg gjøre to ting. Gå til sengs med bøkene mine, for senga er skiftet på i anledning ervervelsen, og så feire med Cæsarsalat og bare kose meg til jeg sovner av. God natt!

20100625

Singellivets uante gleder

Selv om jeg svømmer rundt i Kjærlighetssorgens Uendelige Osean, har en tilværelse som singel også sine fordeler. Her i tilfeldig rekkefølge, og tilpasset min (sære) person:

1) Jeg kan være oppe så lenge jeg vil
2) Jeg kan se The Simpsons hver natt
3) Jeg kan lage mat midt på natten
4) Jeg kan bruke avsindige mengder med penger på matvarer JEG liker (les: Amok-shopping i KaDeWes og Galerie Lafayettes delikatesse-avdelinger, samt små nisje-butikker). Grunnen er at jeg ikke må handle mat til en to meter lang mann som spiser som er sulten som en ulv hele tiden, og gir en jamt F i hva han stapper i seg
5) Jeg kan ha sjokolade liggende hvis lysten melder seg
6) Jeg kan uhildet surfe gjennom hele radiostasjon-tilbudet på iTunes og danse naken rundt - selv om klokka er tre om natta. Leve finsk tango!
7) Jeg kan spise middag i senga ... og knekkebrød!
8) Jeg kan bruke så mye leppestift jeg bare vil
9) Nesebusepilling!
10) Jeg kan fylleringe alle jeg kjenner
11) Monologer, både med og uten vagina ...
12) Jeg kan drikke rett fra flaska (vel, strengt tatt pleier jeg ikke å gjøre dette - men av og til rebeller jeg mot egne regler)
13) Jeg kan spise epler, pærer, kirsebær, hasselnøtter osv (D er allergisk)
14) Jeg kan lese bøker på toalettet
15) Jeg kan ligge på tvers i senga
16) Jeg kan spontant bestemme meg for å gå ut, uten å måtte ta hensyn til andre
17) Surmule, være muggen, putt, krakilsk, kranglevoren - uten at det blir 3. Verdenskrig av det
18) Bruke masse penger på klær - til meg selv, vel og bemerke. Og tilbringe en time i klesbutikken uten å ende opp med ingenting og en sur type
19) Ha en masse "dameblad" liggende rundt
20) Sortere kjøkkenhyllene etter mitt (ille)befinnende
21) Ha all plass på badet helt for meg selv. Kossssstbarrrrrste hyllerrrrr og skaaaaaap
22) Sitte foran TVen og rasere tannkjøttet med tanntråd
23) Se filmer på originalspråk
24) La klesrommet se ut som om ikke bare en bombe har eksplodert der, men opptil flere, samt et par krysningsraketter
25) Synge høyt og falskt uten at man noen truer med å ringe galehuset
26) Ikke lenger ha angst for at noen/D er utro
27) Slippe en fjert eller to
28) Bruke maaaange timer på å gjøre meg klar til å gå på cafè
29) Sitte på cafè og lese bøker
30) Ikke måtte vente på noen (les: D)
31) Ikke lenger irritere meg grønn over D når han snakker norsk og sier noe feil (yrkesbetinget uvane)
32) Planlegge ferier/reiser
33) Gråte som en foss hver gang jeg ser Løvenes Konge e.l.
34) Snakke fransk med meg selv (og jeg kan IKKE et ord fransk!!!) eller andre språk som tilbys på BBCs språksider
35) Ettermiddagslur
36) Sitte på vinduskarmen, ta en røyk, og titte litt på stjernene og naboenes gjøremål
37) Selv synes at jeg er verdens ... nei, universets mest intelligente vesen. Og dummeste
38) Faste (for tiden spiser jeg ikke rødt kjøtt, og kostholdet mitt utover det er stort sett bestående av grønnsaker i ymse utfoldelser. En av grunnene er at jeg har psoriasis, og rødt kjøtt later til å gjøre tilstanden verre. En annen grunn er at jeg er på evig slankekur. Både D og jeg er matglade mennesker, men det er vanskelig å gjennomføre faste-regimer når man er sammen med noen som "jukser" hhv. kommer hjem med biff o.l.)
39) Spille Canasta uten at noen (les: D) blir helt kjernefysisk og begynner å lage egne regler
40) Se ut som et menneskelig hærverk lørdag- hhv. søndagsmorgen etter ei stygg rotbløyte

Sett bort i fra et par punkter, kunne jeg faktisk gjøre alt dette med D. Den eneste forskjellen er at jeg nå kan gjøre alt i mer ekstrem form. Det er kanskje derfor denne kjærlighetssorgen er så vanskelig å komme over.

Om noen timer er det ukas siste arbeidsdag. Jeg skal bare undervise et kurs, og er ferdig klokka 12. Etterpå er det manikyr og frisør og shopping. Og kanskje møte D. Han har fødselsdag lørdag. Jeg er ikke invitert. Men de fire siste årene har vi alltid tilbrakt dagen før sammen, bare vi to. Fødselsdagsgaven min til ham i år er en midnattspicnic - med ei flaske champagne og sandwicher. Og et stjerneatlas. Det er fra et materielt ståsted ikke mye, men av og til er kanskje opplevelsen mer givende.

20100621

Mandagsmorra blues


Og akkurat det sammen som jeg gjør på bildet, har jeg lyst til å gjøre mot resten av verden - i skrivende stund. Klokka er 04:23, og jeg sitter her og er FFF - forbannet, frustrert, og fortvilt. Lille Dill-Dall-Dell har kostet meg enhver form for sjelero med sine primadonna-nykker (les: Jeg er ferdig med oversettelsen av ymse anestesi-protokoller, men formatteringen gjenstår. Og det er da Lille Dill-Dall-Dell beviser at jeg er så dum og blond som kun få kan bli). Dessuten hjelper det ikke på at magen har vært på krigsstien hele dagen, og at Den Onde Damen lytter til Polly Scattergood.

Så - helgas gjøren og laden: Fredag truet jeg Annika med både juling og spytting av snusklyser på den nymalte kjøkkenveggen hennes for å få henne med ut. Det endte med at hun ble med. Men ikke før jeg lovet å betale hele gildet. Hmrf - min beste venninne er ei hore (Entschuldige meine Liebe, falls Du das hier liest - aber die Wahrheit musste raus). Og siden hun bestemte seg for å bli med, måtte vi jo selvsagt feire det. Det gikk slik det pleier å gå - vi ble sveiseblinde. Ramlet inn på Kumpelnest, og hadde det usedvanlig morsomt med fire døvstumme Hells Angels-medlemmer. For ti tusen år siden sendte NRK et tegnspråk-kurs på TV, og jeg kan fortsatt si at "Jeg er ei kvinne", samt "Jeg elsker deg". Dette resulterte videre i storstilt beundring fra mine nye venner. Dog, i henhold til veske-innholdet lørdag, hadde jeg visstnok fortsatt resten av konversasjonen ved hjelp av penn og papir.
Nuvel, Annika begikk landsforræderi nok en gang, og forlot meg mutters alene. Men det gjorde jo ingenting, for jeg hadde jo nye venner som jeg kunne snakke hull i hodet på. De hørte jo ingenting uansett.
Dog, hvor lenge var Adam i Paradis?!? For her ramler jeg ut av toalettet, det står to homser på et bord og danser mens de kler av hverandre, og hvem andre enn D treffer jeg?
For å gjøre en lang historie kort:

D: Du er jo sørpefull!
Jeg: Vel, hva faen forventer du? Klokka er jo snart fem på morgenen!
D: Gå hjem. Du er pinlig.
Jeg: Pøh! Det var rette ræva som dreit! Gå du hjem, du er full! (Jeg er så sjarmerende elokvent)
D: Nei, jeg er sjåfør.
Jeg: Da kjører du sikket i fylla! (Den Onde Damen gir seg ikke så lett, selv når alle indiser peker mot at hun har feil og at atter et sosialt selvmord er uunngåelig)

For å si det slik - jeg dro hjem ikke lenge etter at denne passiaren hadde funnet sted. Med kjærlighetssorg. Og derfor ringte jeg alle venner og uvenner, fordi jeg simpelthen trengte trøst. I så henseende - unnskyld til alle som lørdag hadde en snøvlende, uforståelig melding på telefonsvareren. Det var bare meg. Og jeg var Fanden sylte meg til jul ikke pinlig ... bare på samme nivå som bildet under:



Rundt det ukristelige tidspunktet "rett før klokka ti på lørdagsmorgen", ringte D og lurte på om jeg var blitt noenlunde edru igjen. Hvilket var et ytterst stupid spørsmål. Hvis jeg ønsker å være edru en lørdagsmorgen, så blir jeg hjemme fredagskveld. Siden han vet at jeg tenderer mot å bli styggelig fyllesyk, kom han til meg. I det jeg løp rundt i leiligheta for å rydde opp etter kaoset som hadde ramlet inn fire timer tidligere og før et annet menneskelig kaos dukket opp, oppdaget jeg to ting:
1) Andre mennesker bruker en viss mengde tid på å kle av seg. Jeg bruker tydeligvis sju meter, dvs. distansen fra inngangsdøra til senga.
2) Jeg hadde skrevet en lengre beskjed til D, som jeg igjen tydeligvis hadde lest opp i det jeg i ladevinsrus ringte ham om natta. Jeg mistenker meg selv for å ha gjort det slik for ikke å høres alt for ustadig ut på telefonen. Gud hjelpe meg hvor patetisk man er!

Og så kom D. Og vi gikk rett til sengs og sovnet av slik vi en gang alltid pleide. Og det var sikkert derfor jeg ikke hadde en trang hjelm senere når vi våknet.

Lørdagskveld tvang så Annika meg ut på byen. Vi dro til Kreuzberg, og havnet på "Cortina Bob", hvor de spilte fine, fine musikken og servitrisa bak disken bød oss på ymse shots. Spesielt den ene var som skapt for Onde Damer med hjertesmerte, da den het "Smerteknuser". Selvsagt havnet vi der vi alltid lander etter en småfuktig Berliner natt - på Kumpelnest. Men vi dro relativt raskt hjem igjen. Kanskje like greit siden jeg hadde begynt å smi planer om hvordan jeg kunne klippe av håret til en langhåret mann.

Søndagen forsvant i bekreftelsen av mitt manglende intellekt hva formattering angår. Ble så lei meg at jeg gikk og la meg rundt ni søndagskveld, kun for å våkne seks timer senere. I skrivende stund har jeg på sett og vis funnet ut hvordan jeg skal gjøre det, men siden jeg skal på jobb i kveld, trenger jeg litt mer søvn. I alle fall skjønnhetssøvn.

20100618

Galskapens kontroll



I det siste innlegget, spurte jeg om mannlig innsikt på hvorfor D kysset meg. Her er svaret jeg fikk:

D liker å kysse deg. Må ikke forveksles med noe annet. Hvis han er en ekte mann så er nok ikke kysset mer gjennomtenkt enn et samleie.
Mann

Hmmm ... nå er jeg både blond og gråhåret, så jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette. Noen andre innspill hhv. tolkninger?

Vel, det er fredag og jeg sitter her og har massemasse kjærlighetssorg. Hvilken overraskelse! Ute skinner sola, været er perfekt. Hvis man har en kjæreste, vel og bemerke. Det blir på en måte fattigslig å sitte alene i sola. Å gå alene på kafè. Å ikke ha noen man kan spytte kirsebærsteiner sammen med. Ingen man kan ta med på piknik rundt midnatt og bare ligge i parken, titte på stjernene (og kanskje ha med et stjerneatlas) mens man spiser. Ikke ha noen man kan gå på kino med, sitte på siste rad og råkline. Ingen å rusle gatelangs med hånd i hånd, stoppe opp, se på gamle bygninger eller mennesker som går forbi. Ingen å tilbringe late, solfylte dager med. Å ikke ha noen man kan erobre verden sammen med - selv om det bare er for et stakket øyeblikk.

Igår var det tre år og seks måneder siden jeg traff D for første gang. Idag er det tre år og fem måneder siden vi så hverandre igjen, stod ute på gata i ti kuldegrader, og bare kysset hverandre i en time. Tirsdag er det tre år og fem måneder siden vi flyttet sammen, og et år og ti måneder siden vi forlovet oss. Idag er det også tre måneder siden det ble slutt.  

Jeg har så mange datoer. Merkedager. Min egen primstav. Da kjærlighet er galskap tror jeg det er et forsøk på å kontrollere galskapen i det jeg holder fast ved alle disse dagene. Et forsøk på å skape orden i kaos. Jeg har minner nok til å fylle bibliotek. Gode såvel som dårlige. Og jeg har vissheten om at jeg har elsket og fortsatt elsker. Sammen med angsten om aldri å kunne gjøre det igjen.

God helg.

20100616

Pre-Operative Assessment Questionnaire


Altså, når jeg tydeligvis ikke er beskjeftiget med å tvinge tunga mi langs kinnskjegget til gode venner, sitter jeg bare her og oversetter anestesi-protokoller i ymse utgaver.

Siden sist har jeg:
- Truffet D. både tilfeldig og utilfeldig
- Oversatt smerte-terapi regimer
- Vært forferdelig full. Beklager mamma og pappa for at jeg bringer vårt navn i vanry
- Funnet en kul på øreflippen
- Gjort pre-oversettelser av ulike anestesi-typer ved operasjoner
- Spredt det glade budskap
- Vasket leiligheten! JAAAAAAAA! Premie til meg nå!
- Bannet over anestesi-protokoll oversettelsene
- Fått enda flere grå hår grunnet ovenfornevnte oversettelser
- Truffet Flotte Frank og fått sladder fra Norge
- Vært på Motzstrassenfest og sett genetisk über-materiale i form av homofile menn. Pokker.
- Drukket ti liter kaffe på Double Eye
- Skrålt "Et lite wienerbrød" fra Bør Børson på tysk. Var ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket
- Hørt gamle "Herreavdelingen"-opptak
- Et eller annet om anestesi-oversettelser
- Lest tullebøker
- Investert i et par hodetelefoner hvis pris tilsvarer at jeg må leve av havregrøt resten av måneden. Men lyden - akk lyden! (At jeg har omlag 30 prosent nedsatt hørsel på begge ørene, er en helt annen sak)
- ANESTESI !!!
- Fått enda mer psoriasis. Glimrende ...
- Blitt kysset lenge av D. Nå skjønner jeg ingenting. Mannlige innspill vedrørende hva dette skal bety mottas med takk.

20100610

Og nå?

Som jeg skrev tidligere i dag, skulle jeg altså ha den store samtalen med D i dag. Og ja, vi hadde en samtale. Men ikke at jeg forstår så mye mer nå i retrospekt hva nødvendigheten angår. Vår felles fortid ble diskutert, feilgrep fra begges sider, hva man skulle ha sagt og ikke ha sagt, hva man skulle ha gjort og ikke ha gjort, og hvordan veien videre kan se ut . Selvsagt lot jeg ham få høre hva jeg mente om hans beteende. Men istedet for å pakke det inn i min sedvanlige verbale galle, ga det seg slik at alt jeg sa ble sagt i en normal omgangstone, uten bitterhet, uten sarkasme. Og kanskje derfor fikk jeg endelig muligheten til å forklare for D hvordan jeg føler det - uten stadige avbrytelser. Samtalen vår er kanskje en av de mest siviliserte vi noensinne har ført. Saklige, begrunnete eksempler og kontraeksempler. En rettergang uten drama. Stridsøksene ble lagt til side, og istedet ble fredspipene hentet frem.

Selvsagt hadde jeg "eksamensnerver", og de tretti pluss gradene som hersket ute, samt høy luftfuktighet hjalp ikke noe særlig på klamme hender. Dog, når det viste seg at samtalen vår skulle omhandle livet "vårt" i fortid, nåtid, og fremtid bredte det seg en ro i meg. Dette er temaer jeg kan. Og kanskje var det læreren i meg som forhindret at det hele kulminerte i en følelsesladdet affære med tårer og banning, kjeftig og beskyldninger. Og kanskje var det det faktum at D og jeg en gang stod hverandre veldig nær, og derfor ikke behøvde "spillet for galleriet". Og kanskje var det fordi D trengte å prate med noen som har forståelse for enkelte av hans vidløftigere planer og idèer. Jeg vet ikke.

Men. Om det var hetebølgen som har holdt Berlin i bann i dag, om det var for "gamle dagers skyld", om det var animalsk tiltrekningskraft, om det var - jeg vet ikke hva - endte det med at vi ga oss den kjødelige lysten i vold. Og nå sitter jeg her og vet at dagens samtale ikke ga meg noe videre utover at vi pratet fredlig sammen. Dagens samleie derimot ga meg bekreftelsen at jeg på langt nær er over ham. Faen.

Eksamensnerver

Klokka er 6:17. Ute skinner sola. Spurvene skvaldrer i vei. Her inne synger Kent "...och tog 400 slag...". Kaffen er kruttsterk. Jeg er nydusjet. Akk hvor ren og pen.

Til tross for at jeg er et utpreget nattmenneske, finner jeg en tilnærmet pervers glede i å stå veldig tidlig opp, være helt alene, og bare ikke gjøre noe som helst. Kun sitte foran vinduet, la tankegodset suse, men samtidig ikke tenke på noe særskilt. En form for mental hygiene.

Den siste uka har vært sitt surreale selv. Ikke annet enn at Herr Dust/Udefinert plutselig dukket opp sist torsdag. Jeg var på vei til Anni, og hvem andre enn han møter jeg tilfeldigvis på gata?!? Enhver unnvikelsesmanøver var utelukket - her var det bare å bite tennene sammen og gå forbi med oppreist hode. Sendte ham bare det beryktede "Dødsblikket".

Fredag ringte han, og lurte på om vi kunne ta en kaffe sammen. Greit nok, tenkte jeg. Vi tok flere kopper kaffe, men til tross for at jeg verbalt bet av ham hodet ved flere anledninger, endte det med at jeg til slutt bare måtte gå før tårene kom. Hat og kjærlighet. Leging og oppriving av sår. Psyke og Ratio i full krig med hverandre. For oss begge.

Natt til lørdag kom han til meg, og endte opp med å bli til neste dag. Og til tross for all smerte og tårer, fortvilelse og frustrasjon, sinne og hat denne mannen har kostet meg, sovnet og våknet vi slik vi alltid har gjort - tett omslynget i te-skje, fingre sammenflettet, som om anatomien vår var skapt for hverandre.

Lørdagskvelden endte jeg på en solo-fylla. Ikke at jeg pleier å drikke meg avsindes for å takle problemer, men akkurat der og da var kun ei ufin rotbløyte den beste medisin.

Så - mandag ettermiddag, og jeg satt akkurat og planla videre undervisning for kirurgene jeg underviser i medisinsk engelsk, ringte plutselig D (Herr Dust/Udefinerts initial). Vi er nødt til å snakke med hverandre, mente han. Lettere irritert av å ha blitt forstyrret, sa jeg at jeg ikke hadde tid. Igår ringte D igjen, og vi avtalte å møtes idag.

Jeg vet ærlig talt ikke hvilken samtale han ønsker. Jeg vet ikke hva han vil. Hadde han vært alvorlig syk, hadde han allerede sagt det til meg. Hadde jeg gjort noe som ikke falt ham i smak, hadde han sendt en SMS (dessuten har jeg holdt meg for god til å bedrive sverting av ham her nede, hva jeg skriver på bloggen er en annen sak). Selvsagt kunne jeg ha spurt ham hva det er vi så absolutt må snakke om, men for første gang i "vår" historie, ønsker jeg ikke å gi ham inntrykket av jeg bryr meg noe særskilt. Derfor har dagens forestående samtale en parallel til å gå opp til eksamen uten å vite hverken hva pensum er eller hva man skal eksamineres i. Og jeg har eksamensnerver. Så inni helvete med eksamensnerver!

Uansett hvilket utfall dagen får, er det duket for sedvanlig fyll og spetakkel til helga. Gatefestivalen "Motzstrassenfest" i Berlins homsekvartal står på programmet, og gjett om det er noen som ser frem til fargerike transer, veldig maskuline lesber, særs feminine homser, og "peace and love and understanding" for folket!

20100603

Til minne om en bekjent

Greit. Jeg er ganske nedfor for tiden. Tirsdag fikk jeg vite at en bekjent av meg hadde begått selvmord. Til tross for at vedkommende ikke var en nær venn, pleide vi alltid å slå av en prat når vi møttes, samt ta en kaffe hvis anledning bød seg. Alikevel rører slike tragedier ved meg.

Min bekjent var HIV-positiv, og de siste årene hadde infeksjonen utviklet seg til AIDS. Siden i fjor sommer var han inn og ut av sykehus grunnet lungebetennelser, samt Kaposis sarkom (kreftform som relativt ofte opptrer ved AIDS). At hans endelikt muligens var nært forestående, visste jeg - til tross for at ingen av oss har et løfte om å få overleve morgendagen. Det til tross, grunnet sykdom, de smertene han hadde, samt personlige problemer valgte altså min bekjent å gjøre ende på seg.

Jeg vet ikke om det var noe jeg kunne ha gjort for å ha hindret ham. Jeg betviler det. Og dessuten frykter jeg at det ville være en særs bornert holdning å tro at jeg - JEG - skulle være den eller det som skulle forhindre selvmordet. Jeg vil heller ikke dømme ham for det han har gjort. Vi har alle våre motiver for våre gjerninger, uavhengig av andres fordommer, meninger, ønsker og håp. Og det ville være en ytterst hoverende og sjofel handling fra min side å sette meg selv som dommer for hva som er riktig og hva som er galt.

Som sagt, ingen av oss har et fått et løfte om hvor lenge vi skal være her. Vi har heller ikke fått noe løfte om hvor lenge menneskene rundt oss vil være tilstede. Jeg tror det eneste vi kan, er å nyte den tiden vi har sammen. Ta vare på hverandre. Ta hånd om hverandre. Og lære å la gå når tiden er kommet.


  

Hvil i fred