20100610

Eksamensnerver

Klokka er 6:17. Ute skinner sola. Spurvene skvaldrer i vei. Her inne synger Kent "...och tog 400 slag...". Kaffen er kruttsterk. Jeg er nydusjet. Akk hvor ren og pen.

Til tross for at jeg er et utpreget nattmenneske, finner jeg en tilnærmet pervers glede i å stå veldig tidlig opp, være helt alene, og bare ikke gjøre noe som helst. Kun sitte foran vinduet, la tankegodset suse, men samtidig ikke tenke på noe særskilt. En form for mental hygiene.

Den siste uka har vært sitt surreale selv. Ikke annet enn at Herr Dust/Udefinert plutselig dukket opp sist torsdag. Jeg var på vei til Anni, og hvem andre enn han møter jeg tilfeldigvis på gata?!? Enhver unnvikelsesmanøver var utelukket - her var det bare å bite tennene sammen og gå forbi med oppreist hode. Sendte ham bare det beryktede "Dødsblikket".

Fredag ringte han, og lurte på om vi kunne ta en kaffe sammen. Greit nok, tenkte jeg. Vi tok flere kopper kaffe, men til tross for at jeg verbalt bet av ham hodet ved flere anledninger, endte det med at jeg til slutt bare måtte gå før tårene kom. Hat og kjærlighet. Leging og oppriving av sår. Psyke og Ratio i full krig med hverandre. For oss begge.

Natt til lørdag kom han til meg, og endte opp med å bli til neste dag. Og til tross for all smerte og tårer, fortvilelse og frustrasjon, sinne og hat denne mannen har kostet meg, sovnet og våknet vi slik vi alltid har gjort - tett omslynget i te-skje, fingre sammenflettet, som om anatomien vår var skapt for hverandre.

Lørdagskvelden endte jeg på en solo-fylla. Ikke at jeg pleier å drikke meg avsindes for å takle problemer, men akkurat der og da var kun ei ufin rotbløyte den beste medisin.

Så - mandag ettermiddag, og jeg satt akkurat og planla videre undervisning for kirurgene jeg underviser i medisinsk engelsk, ringte plutselig D (Herr Dust/Udefinerts initial). Vi er nødt til å snakke med hverandre, mente han. Lettere irritert av å ha blitt forstyrret, sa jeg at jeg ikke hadde tid. Igår ringte D igjen, og vi avtalte å møtes idag.

Jeg vet ærlig talt ikke hvilken samtale han ønsker. Jeg vet ikke hva han vil. Hadde han vært alvorlig syk, hadde han allerede sagt det til meg. Hadde jeg gjort noe som ikke falt ham i smak, hadde han sendt en SMS (dessuten har jeg holdt meg for god til å bedrive sverting av ham her nede, hva jeg skriver på bloggen er en annen sak). Selvsagt kunne jeg ha spurt ham hva det er vi så absolutt må snakke om, men for første gang i "vår" historie, ønsker jeg ikke å gi ham inntrykket av jeg bryr meg noe særskilt. Derfor har dagens forestående samtale en parallel til å gå opp til eksamen uten å vite hverken hva pensum er eller hva man skal eksamineres i. Og jeg har eksamensnerver. Så inni helvete med eksamensnerver!

Uansett hvilket utfall dagen får, er det duket for sedvanlig fyll og spetakkel til helga. Gatefestivalen "Motzstrassenfest" i Berlins homsekvartal står på programmet, og gjett om det er noen som ser frem til fargerike transer, veldig maskuline lesber, særs feminine homser, og "peace and love and understanding" for folket!

1 kommentar:

  1. Nå er i allefall jeg spent på hva som skjer...du må fortsette på historien der den glapp. Hva ville han? Klarer du pretende litt at du ikke bryr deg eller lar du deg rive med?

    SvarSlett