20100630

Gi en stakkars jævel en klem!

Berlin. Byen er i fotballfeber. Jeg også. Litt. Men det er bare fordi jeg har en Biergarten med Public Viewing tjue meter fra husdøra, og med andre ord kan påberope meg (noe megalomant, men dog) at jeg har en veldig stor hage. Ute skinner sola. Det er 31 grader, og jeg har fregner. Og skitne klær. Og verdens minste leilighet. Og derfor ikke plass til vaskemaskin. Helt sant - det er ikke plass her! Derfor pleier jeg å gjøre klesvasken min på en vaskesalong rett ned i gata.

Etter et ublidt møte med Mac the Weird for noen måneder siden på nevnte vaskesalong, besluttet jeg å kun oppsøke denne vaskesalongen i ukedagene, fortrinnsvis midt på dagen. Risikoen for å bli utsatt for galskap og vanvidd skulle etter sigende være mindre til de tidspunkter. Trodde jeg.

Så - inn på vaskesalongen bar det med meg og skittentøyet mitt. Det satt to damer på benken, jeg hilste, sa "Guten Tag" - hvilket er normal høflighet, og satte på maskinene. Jeg satte meg så ned på benken ved siden av damene, fant frem boka mi, og begynte å lese. Perifert registrerte jeg at kvinnene ved siden av meg var polske, og at de drakk vodka. På høylys dag! Å Gurimalla altså! Allerede da burde jeg ha forstått hvor dette kom til å bære hen.

Såklart - som magnet for alt som ikke kan defineres innenfor normalitetens rammer, endte det selvsagt med at jeg kom i snakk med mine to nye polske venninner - Elizabeth og Beatha - hvis man under "snakk" forstår min totalt fraværende evne til å forstå polsk, og deres videre tildels fraværende evne til å snakke tysk. Men verken jentene eller Den Onde Damen lot seg hindre av slike ubetydeligheter, og ved hjelp av mimikk, gestikk, og andre kroppsspråklige aspekter,  kommuniserte vi nok til at jeg nå vet at den 39 år gamle Elizabeth har seks barn, er bestemor, og mener Putin er en korrupt mafia-jævel. Beatha - hvis tysk-vokabular bestod av omlag ti ord - er 42 - har to voksne sønner, en forkjærlighet for røyking av sneiper, og veier omlag tretti kilo.

Damene insisterte på at jeg skulle ta meg en knert sammen med dem. Ikke faen! Nå har jeg vært edru i snart to uker, hjernekapasiteten har forbedret seg marginalt, men dog - og jeg har ikke tilbrakt lørdagene og søndagene med å ligge under dyna og vurdere hvorvidt jeg trenger et visum for å flytte til Kirgistan fordi jeg har begått atter et sosialt selvmord. Dessuten har jeg sett i butikken at den vodka flaska jentene drakk av, står til venstre for grilltennvæske og til høyre for Plumbo. Fuselfaktoren var med andre ord ytterst høy.
Siden jeg kunne by på vanlige sigaretter (ikke sneiper), fikk jeg slippe unna noe som kunne ha utartet seg i 2010s mest surreale fylla. Men bare aller nådigst.

Etterhvert ble vaskemaskinen ferdig, og jeg kunne putte klær og håndduker i tørketrommelen. Og belage meg på nok en times venting. Men nå hadde jeg jo nye venner, og slikt pleier jo å få tiden til å gå. Dog - hvor lenge var Adam i Paradis?
Jeg vet ennå ikke hva som hendte, men Elizabeth og Beatha begynte å krangle. På polsk. Jeg forstod ingenting, foruten "Korva", "Pizz", "Katastrofa" (og unnskyld, kjære polakker, for min manglende evne til å stave disse ordene riktig). Elizabeth trampet ut av vaskesalongen, og jeg satt altså der alene med Beatha. Som begynte å gråte. Til tross for at jeg gjerne titulerer meg selv som Den Onde Damen, er jeg ikke helt hjerteløs. Så jeg gav Beatha et lommetørkle, og holdt henne i hånden. Og før jeg visste ordet av det, satt Beatha mer eller mindre på fanget mitt (det er derfor jeg vet at hun neppe veier mer enn tretti kilo), gråt som en tropisk regnstorm, og rablet på polsk. Javel, så tok jeg henne i armene og holdt rundt henne, og kommer sikkert til å måtte forbringe et nanosekund mindre i skjærsilden for denne humane gjerningen.

Dog, faktum er at jeg kan ikke se at noen gråter. Det er så trist. Og da blir jeg trist. Og det er ikke noe morsomt. Og selv om jeg ikke har til vane for å drikke meg snydens på vaskesalonger midt på dagen, for så å bryte ut i tårer, ville også jeg ha ønsket at noen holdt rundt meg under slike omstendigheter.

Etter omlag en time med min gråtende venninne, kom Elizabeth tilbake og hentet henne. Og de var plutselig perlevenner igjen. Kanskje det berodde på at Elizabeth hadde vært og kjøpt mer vodka? Uansett, avgårde vandret de på galeien, og jeg fikk endelig kommet meg hjem med nyvaskede klær o.l. .

Hvis dagen hadde en moral, så er det følgende:

Gi en stakkars jævel en klem!

Eller skaff deg ei leilighet som er stor nok til å romme en vaskemaskin.

1 kommentar: