20100621

Mandagsmorra blues


Og akkurat det sammen som jeg gjør på bildet, har jeg lyst til å gjøre mot resten av verden - i skrivende stund. Klokka er 04:23, og jeg sitter her og er FFF - forbannet, frustrert, og fortvilt. Lille Dill-Dall-Dell har kostet meg enhver form for sjelero med sine primadonna-nykker (les: Jeg er ferdig med oversettelsen av ymse anestesi-protokoller, men formatteringen gjenstår. Og det er da Lille Dill-Dall-Dell beviser at jeg er så dum og blond som kun få kan bli). Dessuten hjelper det ikke på at magen har vært på krigsstien hele dagen, og at Den Onde Damen lytter til Polly Scattergood.

Så - helgas gjøren og laden: Fredag truet jeg Annika med både juling og spytting av snusklyser på den nymalte kjøkkenveggen hennes for å få henne med ut. Det endte med at hun ble med. Men ikke før jeg lovet å betale hele gildet. Hmrf - min beste venninne er ei hore (Entschuldige meine Liebe, falls Du das hier liest - aber die Wahrheit musste raus). Og siden hun bestemte seg for å bli med, måtte vi jo selvsagt feire det. Det gikk slik det pleier å gå - vi ble sveiseblinde. Ramlet inn på Kumpelnest, og hadde det usedvanlig morsomt med fire døvstumme Hells Angels-medlemmer. For ti tusen år siden sendte NRK et tegnspråk-kurs på TV, og jeg kan fortsatt si at "Jeg er ei kvinne", samt "Jeg elsker deg". Dette resulterte videre i storstilt beundring fra mine nye venner. Dog, i henhold til veske-innholdet lørdag, hadde jeg visstnok fortsatt resten av konversasjonen ved hjelp av penn og papir.
Nuvel, Annika begikk landsforræderi nok en gang, og forlot meg mutters alene. Men det gjorde jo ingenting, for jeg hadde jo nye venner som jeg kunne snakke hull i hodet på. De hørte jo ingenting uansett.
Dog, hvor lenge var Adam i Paradis?!? For her ramler jeg ut av toalettet, det står to homser på et bord og danser mens de kler av hverandre, og hvem andre enn D treffer jeg?
For å gjøre en lang historie kort:

D: Du er jo sørpefull!
Jeg: Vel, hva faen forventer du? Klokka er jo snart fem på morgenen!
D: Gå hjem. Du er pinlig.
Jeg: Pøh! Det var rette ræva som dreit! Gå du hjem, du er full! (Jeg er så sjarmerende elokvent)
D: Nei, jeg er sjåfør.
Jeg: Da kjører du sikket i fylla! (Den Onde Damen gir seg ikke så lett, selv når alle indiser peker mot at hun har feil og at atter et sosialt selvmord er uunngåelig)

For å si det slik - jeg dro hjem ikke lenge etter at denne passiaren hadde funnet sted. Med kjærlighetssorg. Og derfor ringte jeg alle venner og uvenner, fordi jeg simpelthen trengte trøst. I så henseende - unnskyld til alle som lørdag hadde en snøvlende, uforståelig melding på telefonsvareren. Det var bare meg. Og jeg var Fanden sylte meg til jul ikke pinlig ... bare på samme nivå som bildet under:



Rundt det ukristelige tidspunktet "rett før klokka ti på lørdagsmorgen", ringte D og lurte på om jeg var blitt noenlunde edru igjen. Hvilket var et ytterst stupid spørsmål. Hvis jeg ønsker å være edru en lørdagsmorgen, så blir jeg hjemme fredagskveld. Siden han vet at jeg tenderer mot å bli styggelig fyllesyk, kom han til meg. I det jeg løp rundt i leiligheta for å rydde opp etter kaoset som hadde ramlet inn fire timer tidligere og før et annet menneskelig kaos dukket opp, oppdaget jeg to ting:
1) Andre mennesker bruker en viss mengde tid på å kle av seg. Jeg bruker tydeligvis sju meter, dvs. distansen fra inngangsdøra til senga.
2) Jeg hadde skrevet en lengre beskjed til D, som jeg igjen tydeligvis hadde lest opp i det jeg i ladevinsrus ringte ham om natta. Jeg mistenker meg selv for å ha gjort det slik for ikke å høres alt for ustadig ut på telefonen. Gud hjelpe meg hvor patetisk man er!

Og så kom D. Og vi gikk rett til sengs og sovnet av slik vi en gang alltid pleide. Og det var sikkert derfor jeg ikke hadde en trang hjelm senere når vi våknet.

Lørdagskveld tvang så Annika meg ut på byen. Vi dro til Kreuzberg, og havnet på "Cortina Bob", hvor de spilte fine, fine musikken og servitrisa bak disken bød oss på ymse shots. Spesielt den ene var som skapt for Onde Damer med hjertesmerte, da den het "Smerteknuser". Selvsagt havnet vi der vi alltid lander etter en småfuktig Berliner natt - på Kumpelnest. Men vi dro relativt raskt hjem igjen. Kanskje like greit siden jeg hadde begynt å smi planer om hvordan jeg kunne klippe av håret til en langhåret mann.

Søndagen forsvant i bekreftelsen av mitt manglende intellekt hva formattering angår. Ble så lei meg at jeg gikk og la meg rundt ni søndagskveld, kun for å våkne seks timer senere. I skrivende stund har jeg på sett og vis funnet ut hvordan jeg skal gjøre det, men siden jeg skal på jobb i kveld, trenger jeg litt mer søvn. I alle fall skjønnhetssøvn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar