20100603

Til minne om en bekjent

Greit. Jeg er ganske nedfor for tiden. Tirsdag fikk jeg vite at en bekjent av meg hadde begått selvmord. Til tross for at vedkommende ikke var en nær venn, pleide vi alltid å slå av en prat når vi møttes, samt ta en kaffe hvis anledning bød seg. Alikevel rører slike tragedier ved meg.

Min bekjent var HIV-positiv, og de siste årene hadde infeksjonen utviklet seg til AIDS. Siden i fjor sommer var han inn og ut av sykehus grunnet lungebetennelser, samt Kaposis sarkom (kreftform som relativt ofte opptrer ved AIDS). At hans endelikt muligens var nært forestående, visste jeg - til tross for at ingen av oss har et løfte om å få overleve morgendagen. Det til tross, grunnet sykdom, de smertene han hadde, samt personlige problemer valgte altså min bekjent å gjøre ende på seg.

Jeg vet ikke om det var noe jeg kunne ha gjort for å ha hindret ham. Jeg betviler det. Og dessuten frykter jeg at det ville være en særs bornert holdning å tro at jeg - JEG - skulle være den eller det som skulle forhindre selvmordet. Jeg vil heller ikke dømme ham for det han har gjort. Vi har alle våre motiver for våre gjerninger, uavhengig av andres fordommer, meninger, ønsker og håp. Og det ville være en ytterst hoverende og sjofel handling fra min side å sette meg selv som dommer for hva som er riktig og hva som er galt.

Som sagt, ingen av oss har et fått et løfte om hvor lenge vi skal være her. Vi har heller ikke fått noe løfte om hvor lenge menneskene rundt oss vil være tilstede. Jeg tror det eneste vi kan, er å nyte den tiden vi har sammen. Ta vare på hverandre. Ta hånd om hverandre. Og lære å la gå når tiden er kommet.


  

Hvil i fred

2 kommentarer:

  1. Hvis du har tid kan du titte innom min blogg. Min storebror valgte det samme en måneds tid tilbake. Det er noe av det mest grusomme et menneske kan oppleve, at noen velger å forlate oss.

    Ønsker deg en fin tid videre, med mange gode minner og tenke tilbake på

    SvarSlett