20100730

Kjerringlaus!


Bla bla bla. Random nocturnal ramblings ...

Min "bedre halvdel" er reist til Italia for å spise seg mett på deilig mat og drikke seg full på enda deiligere vin. Uten meg. Dustedame!
Altså, denne halvdelen det er snakk om er Annika. Bestevenninna mi her i Teutonia. Vi er så glade i hverandre at vi til og med er i et "åpent forhold" på Facebook. Vi tillot oss denne fjortis-statusen en eller annen gang i vår, og siden da har jeg plutselig fått minst hundre nye venner kun grunnet nyskjerrigheten om hvorvidt jeg er lesbisk eller ikke. Og de kan faen meg bare fortsette å lure! Sågar en veldig god venn av meg i Norge ringte ei natt og lurte på om mitt "åpne forhold" var seriøst eller bare skøy.

Men nok om det.

Anni er som sagt bortreist, Geraldine er i Sør-Tyskland, og jeg har ingen venner. Buhu. Hva i all verdens navn og rike skal jeg gjøre i helga?!? Jeg trenger noen som kan være den rasjonelle stemmen, noen som kan si "Nei, nå drar vi hjem" hhv. "Nei, du skal IKKE gi bartenderen mer penger i driks enn hva regninga kom på!" osv. osv. osv.

Her er en liten liste over potensielle gjøremål:
1) Lese bøker. Jeg er ferdig med tre av de jeg kjøpte for en måned siden. I tillegg har jeg lest en fjerde som heter "Scheisskerle", hvilket oversatt betyr så mye som "Drittsekker" og omhandler dustemenn.

2) Dra på cafè med Søster Rinaldo og glane på kjekke menn

3) Vaske leiligheta nok en gang. Spesielt etter at jeg sprutet vaskepulver over hele baderomsgulvet i går natt

4) Finne meg selv. Ha ha ha. I think NOT

5) Gjøre ferdig noen oversettelser. Bleurgh. HAR IKKE LYST!

6) Jobbe videre med utkastet til et brev jeg har skrevet til D. Eder og galle gjør seg også i skriftlig form ... forbanna tysk grammatikk

7) Forberede meg mentalt på en rettsak jeg skal være aktorates kronvitne i om ei uke ... Magesår

8) Se etter ei ny leilighet

9) Ikke tilbringe hele helga med å spille Sudoku på nettet

10) Revurdere livet mitt ... akk, hvilken tristesse

11) Spankulere rundt i noen sinnsykt høye hæler

12) ______________________ (please fill in the blank)

Hvis noen der ute har en idè, tas den imot med takk. Gi meg et liv, for svarte!

Nei, nå orker jeg ikke mer.

20100726

May the Puke be with you

Veldig sent søndag, eller veldig tidlig mandag. Nok ei helg er over. Og jeg tror jeg tok livet av en anseelig antall hjerneceller natt til lørdag. Fredagkveld ankom Dr. Kill Teutonia, og var allerede rett så lystig etter fem timer med togtur og øldrikking. Det var altså bare ett å gjøre, og det var å hente inn "human resources" samt mer drikke.

Etter et lite interludium hos meg, dro Dr. Kill, Anni og jeg til Kreuzberg for å spise sushi. Siden sjappa (å kalle stedet for restaurant, ville være en fornærmelse mot McDonalds etc.) så noe suspekt ut med tanke på hygeniske forskrifters opprettholdelse, ble det unisont vedtatt å desinfisere der man kunne. Ergo: Sake!

I de hine hårde dager, før jeg begynte å tjene penger og oppdaget Vinmonopolet, var hjemmebrent et fast innslag når man ville forlate denne realiteten og reise inn i surrealiteten. Og i ei bygd hvor HB og sitronbrus anses som en finere coctail, er det jo besnærende å si at reisa ikke var særlig lang. Og vi drakk stort sett alt vi fikk tak i. Man oppdaget etterhvert at kaffekarsk faktisk krevde HB av bedre kvalitet. Hvis man derimot hadde fått tak i noe fusel som var brygget på supergjær i maursyre-dunker og silt gjennom lørdagens utgave av lokalavisa, var det kun nype-te som kunne brukes som blandemiddel. Og selvsagt, før eller siden hadde man nådd et punkt i rusen hvor smaksløker og fornuft var bedøvd hinsides alt. Og det var da man kom på de storslagne idèene om å drikke klunk hhv. sats. Uten nype-te.

Sake smaker som klunk!

Men, siden Dr. Kill er lege, rasjonaliserte jeg det hele med at jeg var i gode hender. Yeah right!
Fem kilo rå fisk og like mange liter sake senere, slentret vi til Tiki Heart. Vi hadde tenkt oss på konsert i Wild at Heart, men så var da dette med tenking og handling. Selvsagt endte vi opp med å hærta coctail-menyen på Tiki Heart, og til tross for at det er blitt noe kjøligere i Berlin de siste dagene, insisterte jeg på å få servert Mojito. Fiiine drinken. Er sikkert veldig sunn også, da det er grønne ting i den.
Vi tilbrakte mange penger på nevnte sted (tid er relativt, det er derimot ikke penger. I henhold til regninga, var vi tydeligvis på Tiki i en lengre tidsperiode), før det kom slik det måtte komme: Kumpelnest! Og vi hadde det veldig morsomt. Og så dukket D opp, og jeg hadde det ikke så morsomt lenger. Jeg var visstnok for full igjen. Herreverden, jeg skjønner ikke problemet. Jeg hadde jo en lege med meg!

Men - lege eller ikke - saken begynte sakte men sikkert å gjøre sin eksistens gjeldende. Ikke i hodet, det var jo erobret for lengst. Men i magen! Og jeg begynte å bli dårlig. Ikke nok med at jeg smågulpet denne japanske klunken. Neida, dette var fysikkens kveld. Newton, I salute you, for enhver aksjon har en reaksjon i motsatt retning. For hver rap som kom, kom det og en fjert. Eller rettere sagt en typ "Stille, men dødelig". Dette er pinlig. Å stå på en full uteplass, lettere ubalansert, og med en viss frekvens merke at man overhodet ikke har kontroll over nedre kroppsregioner. Forbanna risbrennevin-sats-jævelskap-fusel-prompskapende-væske.

Det var bare ett å gjøre. Rømme Kumpelnest før tarmene mine ville bli årsakene til et besøksforbud på nevnte establissement. Så vi dro til Anni på nachspiel. En eller annen gang på morgene, etter at magen hadde roet seg ned, og jeg hadde drukket enda mer tullball, endte det med at D og jeg hadde en lengre samtale. Veldig lite produktivt med tanke på at ingen av oss var i nærheten av edru. Men samtalen var lang. Fem timer. Og veldig trist, da det endte med at vi begge gråt. Jeg vet ikke hva som skjer nå. Eller hvordan han vil forholde seg ovenfor meg etter dette.

Nuvel, Anni kom og vekket meg lørdagsettermiddag, Dr. Kill var allerede oppe, og vi bestemte oss for å dra tilbake til Tiki Heart for å spise Berlins beste hamburger. Muligens var det tanken på at burgerne deres stekes i Jack Daniels som fikk min særs fyllesyke venninne til å spy to ganger på veien. Dr. Kill fattet en snartenkt beslutning om å hylle Fjellvettreglene, og vi snudde derfor i tide. Greit å ha med intelligente folk på tur. Så vi dro tilbake til Anni, og tilbrakte resten av dagen og kvelden på sofaen vegeterende foran TVen. Vel, en venn av Anni stakk en liten tur innom. Hansi er politimann. Så jeg måtte jo bare si:

"Is that a gun in your pocket, or are you just happy to see me?"

Selvsagt er jo dette en kjempemorsom ting å si til en politimann. Men - da må man si det når man hilser på vedkommende, og ikke i det han går. Slik jeg selvsagt gjorde.

20100722

Jubbeliduuu

To ting man kan glede seg over:

1. Det er meldt om regn til helgen. Regn => Kjøligere temperaturer => Levelige tilstander => Svalere soverom => Fyllepotensial: Stigende

2. Verdens beste anestesist, Dr. Kill, har meldt sin ankomst => Fyllepotensiale: Eksponsielt stigende.

Og grunnet besøk, har jeg altså ikke tid til å bedrive min sedvanlige verbale diare i skriftlig utgave. Her skal det ryddes og vaskes og systematiseres og organiseres og og og og og og og. Vel, jeg skvetter litt såpe i hjørnene, gasser leiligheten med Febreeze (bor jo tross alt i Tyskland ...), skifter på senga og henger opp rene håndklær. Dessuten akter jeg å utnytte lagringskapasiteten til Bestå-skapene fra IKEA til jeg er tvunget til å boltre dørene. "Out of sight, out of mind".

20100717

The Lazy Sunbathers

JADA!!! Jeg har skrive-letargi. Skrivevegring. Skrive-apati. Ingen skrivelyst overhodet. Det er rett og slett for varmt til å skrive. Teutonias hovedstad, og Hitlers Germania har den siste måneden gitt meg et innblikk i hvordan min tilværelse etter døden kommer til å bli.
Det er neppe noen stor overraskelse at før eller siden blir jeg å sitte på en trone og herske vilt og uhemmet. I helvete, vel og bemerke. Og i helvete skal det etter sigende være særdeles varmt. Kanskje like varmt som det har vært i Berlin siden VM begynte. Og mens VM er over og spanjolene feirer med å kaste tapas på hverandre, er helvetes-temperatur-tilstandene fortsatt vedvarende. Derfor orker jeg simpelthen ikke å skrive. Jeg har tatt litt sommerferie.
Dessuten, når det er så varmt ute, blir det til at jeg så godt som aldri ramler på uteliv og disco, eller rølp og djevelskap som det heller pleier å være. Jeg pines nok som det er med fyllesjuka når det er normale temperatur-tilstander ute, men når solsteiken står inn på soveværelset hele dagen, og følgelig muterer rommet til en ufrivillig sauna - DA gidder jeg ikke utsette kroppen for enda mer stress og juling.

Når det er sagt - jeg var på en snurr sist fredag. Og kan følgelig fortelle allmuen at tom mage og Aperol-Sekt i stygge mengder ikke er en kombinasjon som vitner om høy intelligens. Etter to drinker var jeg påseilet, etter tre var jeg hysterisk morsom, etter fire begynte jeg å synge (til mine omgivelsers fortvilelse), etter fem byttet jeg til over til Ginger Ale med vodka, og så begynner minnene å bli noe ulne. Men, i henhold til D og Geralle (som var med som støttekontakter), har jeg visstnok gjort en noe ugjennomtenkt versjon av Kiss' "I was made for loving you", danset på bordene, solgt fotpudder til noen bimbos under påskudd av at det var kokain, hårdnakket påstått at jeg kan døvespråket (teknisk sett er jo å vise "Finger'n" en form for kommunikasjon), løyet og lurt noen stakkars mennesker til å tro at jeg var fra BKA - den tyske versjonen av Polities Sikkerhetstjeneste (Tusen takk til studenten min som var så snill og ga meg visittkortet sitt. Det var nemlig dette som ble brukt som "legitimasjon"). Utover dette var jeg som vanlig frekk, nesevis, oppsetsig, og ellers ufin. Med andre ord - helt meg selv.

Jeg våknet forrige lørdag hjemme hos D. Og var selvsagt ganske trang i hjelmen. Tok to paracetamol, og siden hjernen kun var i stand til å utføre automatiserte oppgaver, kom jeg ikke på at paracetamol alltid gir meg en metallisk smak i munnen, som igjen vedvarer i omlag 12 timer. Forøvrig, hvis det er noen der ute som kan gi meg en forklaring på dette fenomenet om metallsmaken, vil jeg bli veldig glad.
Enten i kommentarfeltet eller per e-mail: denondedamen (at) aol.com

Siden det var meldt om forferdelige temperaturer hele helgen, fattet D og jeg en hastverksbeslutning om å evakuere byen. Det eneste fornuftige man kunne gjøre var å dra til havet - Østersjøen nærmere sagt. Så, med bikini og solkrem, håndklær og skifte, mat og drikke i bagasjen, kidnappet vi Geralle og la ut på tur:



Klokka er 13:05 og det er 35,5 grader og temperaturen stiger ...



Jeg, Geralle og D. Siden jeg hadde "sunget" Kiss natta før, følte jeg et behov for å fortsette med musiker-stilen. Derfor rastafari-lua.



Geralle og jeg - og nesten alle tennene mine. Ser nå at svart BH og hvit singlet kanskje ikke er verdig catwalkene i Paris, Milano, London eller New York. Dog, på den andre side ser jo ikke Kate Moss og Sienna Miller noe bedre ut når de horer rundt på festivaler ...



D kjører bil, og tror at hvis man lener seg fremover og gynger, kommer bilen til å kjøre raskere og vi er tidligere fremme.


Skål! Vi er fremme i Markgrafenheide. Sånn omlag fem timer etter at vi kjørte fra Berlin. Vanligvis pleier man å bruke to timer fra Berlin til Østersjøen, men det var kø på autobahnen. Faens turister!



Den Onde Damen slår hjul. At dette resulterte i lyskestrekk snakker man ikke høyt om. Pokkers lyskestrekk!



D og jeg måtte slåss litt. Og jeg vant. Selvfølgelig. Her er et bilde av ansiktsuttrykket mitt i det Geralle mente jeg skulle være snill mot D. ALDRI!!!


Dag 2: Insel Ploe. Herr D har fått seg sitt eget hus og er så fornøyd og stolt. Han har til og med innlagt vann (se vannflaske, midt på venstre side av bildet)



Jeg er på besøk i Ds nye hus, og er mildt sagt indignert over innredningen. Dette bildet er tatt like før vi begynte å diskutere møbler og ymse påbygg. Selvsagt endte det med at vi begynte å diskutere så høylytt at alle de andre badegjestene pakket sakene sine og rømte stranden. De var visstnok redde for Norges hevn for ugjerningene gjort i 1940-45.

 

Jeg har igjen banket D verbalt sammen til en liten slimete klump av gørr, blod, snørr, og tårer. Nå blir det bygd et anstendig hus! IKEA - here we (do not) come!




Siden vi var på stranden, måtte vi jo gjøre slike strandting. Da vi ikke følte for å begrave hverandre i sand (Geralle og D hadde angst for at jeg skulle ta dette med begraving litt for bokstavelig), tilbrakte vi de siste timene med å spille Tridomino. Høy konsentrasjons- og kjeftefaktor. Men det er tillatt når man spiller spill.


Den Onde Damen konsentrer seg så mye at hun har måttet binde et sjal rundt hodet. Hvis ikke, hadde all hjerneaktiviteten sørget for at topplokket ble blåst bort. Ved å ta på seg denne provisoriske hjelmen, kunne hun bedrive cerebral fusjon av tankene, hvilket igjen medførte at samtlige hennes trekk i Tridomino-spillet bar vitne om en tilnærmet utenomjordisk intelligens. Det faktum at hun glemte å smøre seg inn med solfaktor på vei opp til Østersjøen, og følgelig satt fem timer i en cabriolet midt i solsteika, og dermed fikk solbrente skuldre gjør at alt dette snakket om høy intelligens faller på sin egen urimelighet.

20100705

Fear and Loathing in Berlin

Det er simpelthen for varmt her i Teutonias hovedstad. Hver dag viser gradestokken over tretti grader, lufta står stille og hver gate har sitt eget fatamorgana, parkene er fulle av (sol)brent jord (Hmmm, hevnaksjon fra Finnmark?), og det er like før det går inflasjon i prisen for vann.

Leligheta mi er sørvendt, hvilket er kjekt om vinteren. Da varmer sola litt, og jeg lurer meg selv til å tro at jeg dermed hjelper miljøet med å svi av litt mindre gass til varming. Men - siden VM begynte og det plutselig ble badstu-varmt her i Berlin, har også mitt lille domisil mutert til venteværelset foran Helvete. Jeg sverger - det er minst hundre millioner grader her inne.

Og derfor gidder jeg ikke dra på uteliv og disco - for er det noe alle og enhver vet, så er det torturen som ligger i å våkne opp med bakrus i et varmt værelse. Og siden jeg har en tendens til å overvurdere mine evner til å utstå smerte, hvilket jeg dagen derpå bitterlig erfarer at jeg IKKE er i stand til - så lar jeg Mojito og Co. være i fred.

VM. Tyskland har jo hittil gjort det rett så bra i Sør-Afrika. Og jeg har sett nesten alle kampene. Ikke fordi jeg er videre interessert i fotball, men heller fordi jeg som kvinne venter på de ti sekundene etter kampen, hvor lagene bytter trøyer, og veltrente herrekropper kommer til åsyn. Slurp!

Så - helga i oppsummering:
Fredag var jeg i virke som sjelesørger, eks-kjæreste, venninne, og mamma for D. Han hadde en kne-operasjon torsdag, og var derfor noe mer hemmet enn vanlig. Og siden jeg underviser i medisinsk engelsk, har jeg også en relativ grei forståelse for hva han hadde vært gjennom. Og vi hadde det ganske fint, så gamle filmer, sovnet av på sofaen, skravlet svada og diskuterte seriøst.

Lørdag ble jeg telefonisk pisket ut av senga, slik at jeg kunne gå til Biergarten ved siden av meg og holde av tre bord. Det gjør jeg aldri igjen. I dette vanvidde anfallet av snillisme, måtte jeg sitte nesten tre timer helt alene på en slingrete stol av billigste sort. Og nå har jeg stripe-cellulitter etter hvor trepinnene på stolen var.
Annika har for tiden besøk fra Kina, og vi besluttet å vise Lin hvordan tyskerne reagerer når de slår Argentina 4-0. Etter kampen dro vi til Kurfürstendamm, hvor det kollektive idiotiet og galskapen rådet. Alt oppstyret, all syngingen, skrålingen, vrælingen, vuvuzela-spillingen etc. gjorde sitt til at det hele minnet meg om Berlin anno 1939, da en liten svartsmusket østerriker bedrev sine ugjerninger her nede.
Men - det kan hende at det kommunistiske livet i Kina har gjort Lin immun mot store menneskemasser i ekstase, for hun virket ganske uanfektet av det hele. Helt til jeg kom på banen. Eller gata, rettere sagt.

En eller annen gang i mai, kom Annika og jeg på å øve til Sommerolympiaden i London. Selvsagt var vi IKKE edru i det vi klekket ut den grandiose idèen om at jeg skulle være Norges bidrag i rytmisk sportsgymnastikk. Forutenom å stupe kråke, kan jeg slå hjul. Ikke særskilt elegant, men så har heller ikke Norge hatt noen store turnere heller - så vidt det er meg bekjent. Hvis England kunne delta i skihopp med Eddie the Eagle, så må det da vel være rom for meg også. Hittil har jeg øvd på ymse uteplasser, som f.eks. SO36, Wild at Heart, Kumpelnest, og Cortina Bob. Og jeg har vært lysår fra edruelighet.

Men ikke på lørdag. Jeg hadde kun drukket eplesaft. Og midt på Ku'Damm slo jeg hjul. Og Kina-Lin var sjokkert. Annika filmet det hele (vi skal nemlig lage en DVD og tjene oss stupidt rike), men jeg sa til henne at hvis jeg noensinne finner filmsnutten på You Tube e.l. kommer jeg til å skamklippe henne mens hun sover og skrive lugubre ord på hele kroppen hennes med sprittusj. Og begrave alle sex-leketøyene hennes i kattedoen.

Lin dro hjem, Annika og jeg dro til meg, og så kom Mari - som er et menneske som innehar evnen til å irritere meg uten å ha gjort noe som helst. Hennes rene tilstedeværselse er nok til at jeg vurderer å slå ned en gammel hjertepasient og stjele nitroglyserinen, for ikke selv å krepere grunnet hjertekrampe.
Nybakte mødre hvis sosiale liv gikk nedom og hjem idet nedkomsten var et faktum, burde helst gjøre en ting:
Lære seg sporenstreks at ikke alle synes det er særskilt interessant å høre om lille Pilles konsistens på avføringen, nevnte avkoms tilsynelatende dyktighet til å koordinere munn og hånd og skje (les: Kun 74% av maten havner på bord, golv, klær osv.), "gleden" med søvnløse netter, strekkmerkers omfang, hengepupper og brystbetennelse, det uteblivende sexlivet med partneren osv.

Jeg kan simpelthen ikke relatere til noe av dette, da jeg ikke selv har barn - fordi jeg
a) Er såkalt ufrivillig ufruktbar (muligens fordi vår herre mente at slike som meg ikke bør forplante seg - verden er ikke helt beredt på det)
b) Ikke har funnet noen jeg kunne tenke meg å stifte familie med (vel, forutenom D da - men han hadde/har ikke noe problem med at jeg ikke kan få barn)
c) Er altfor glad i dette mesterverket som også er kroppen min til å la en graviditet herje villmann med den.

I så henseende har jeg valgt den gyldne middelvei - jeg er "tante" til barna til bestevennene mine. Og "tante" kan være ganske snill - av og til - selv om hun er Den Onde Damen.

Nok om det.

Søndag tok Annika og jeg Lin med på sightseeing i Berlin. Vi tok båtturen gjennom det historiske Berlin, så Reichstag og Kanzleramt og Fernsehturm og East Side Gallery og Domen og alle de andre tingene som kan være greit å få med seg. Annika besluttet også å alltid ta meg med når hun har utenbys besøk, da jeg vet mer om Berlin og bygningene enn hva hun som femte generasjons-Berliner gjør. En del av grunnen for min kunnskap om Berlin ligger nok i det faktum at D er arkitekt, og jeg derfor har gått i skole i tre og et halvt år hva bygg i Berlin angår.

Etter å ha trasket Berlin rundt en hel dag, endte vi opp på Casarole - en italiensk restaurant i Kreuzberg ved Paul-Linke Ufer som anbefales på det sterkeste. Her flesket min politiske ukorrekthet til så det smalt, da jeg spurte Lin om Facebook, Kina og den kinesiske regjeringens sensur av internet og annen anti-kinesisk propaganda. Jeg skulle til å spørre Lin om Dalai Lama og Tibet, men da sparket Annika meg ufint hardt i skinnbeinet, forlangte regningen, og avbrøt dermed mitt videre sosiale studium av hvordan det er å leve i et land hvor ytringsfriheten ikke gjelder hhv. kan tas for gitt. Faen også. Er jo ikke hver dag jeg treffer på en kineser.

Idag har jeg jobbet og vært på kafè med D. Det er vårt mandagsrituale, og det ender alltid med at vi råkliner i bilen i femten minutter før jeg må videre avgårde. Fredag skal vi etterfeire fødselsdagen hans, og da akter jeg å ta repern på den siste champagne-flaska i kjøleskapet.