20100705

Fear and Loathing in Berlin

Det er simpelthen for varmt her i Teutonias hovedstad. Hver dag viser gradestokken over tretti grader, lufta står stille og hver gate har sitt eget fatamorgana, parkene er fulle av (sol)brent jord (Hmmm, hevnaksjon fra Finnmark?), og det er like før det går inflasjon i prisen for vann.

Leligheta mi er sørvendt, hvilket er kjekt om vinteren. Da varmer sola litt, og jeg lurer meg selv til å tro at jeg dermed hjelper miljøet med å svi av litt mindre gass til varming. Men - siden VM begynte og det plutselig ble badstu-varmt her i Berlin, har også mitt lille domisil mutert til venteværelset foran Helvete. Jeg sverger - det er minst hundre millioner grader her inne.

Og derfor gidder jeg ikke dra på uteliv og disco - for er det noe alle og enhver vet, så er det torturen som ligger i å våkne opp med bakrus i et varmt værelse. Og siden jeg har en tendens til å overvurdere mine evner til å utstå smerte, hvilket jeg dagen derpå bitterlig erfarer at jeg IKKE er i stand til - så lar jeg Mojito og Co. være i fred.

VM. Tyskland har jo hittil gjort det rett så bra i Sør-Afrika. Og jeg har sett nesten alle kampene. Ikke fordi jeg er videre interessert i fotball, men heller fordi jeg som kvinne venter på de ti sekundene etter kampen, hvor lagene bytter trøyer, og veltrente herrekropper kommer til åsyn. Slurp!

Så - helga i oppsummering:
Fredag var jeg i virke som sjelesørger, eks-kjæreste, venninne, og mamma for D. Han hadde en kne-operasjon torsdag, og var derfor noe mer hemmet enn vanlig. Og siden jeg underviser i medisinsk engelsk, har jeg også en relativ grei forståelse for hva han hadde vært gjennom. Og vi hadde det ganske fint, så gamle filmer, sovnet av på sofaen, skravlet svada og diskuterte seriøst.

Lørdag ble jeg telefonisk pisket ut av senga, slik at jeg kunne gå til Biergarten ved siden av meg og holde av tre bord. Det gjør jeg aldri igjen. I dette vanvidde anfallet av snillisme, måtte jeg sitte nesten tre timer helt alene på en slingrete stol av billigste sort. Og nå har jeg stripe-cellulitter etter hvor trepinnene på stolen var.
Annika har for tiden besøk fra Kina, og vi besluttet å vise Lin hvordan tyskerne reagerer når de slår Argentina 4-0. Etter kampen dro vi til Kurfürstendamm, hvor det kollektive idiotiet og galskapen rådet. Alt oppstyret, all syngingen, skrålingen, vrælingen, vuvuzela-spillingen etc. gjorde sitt til at det hele minnet meg om Berlin anno 1939, da en liten svartsmusket østerriker bedrev sine ugjerninger her nede.
Men - det kan hende at det kommunistiske livet i Kina har gjort Lin immun mot store menneskemasser i ekstase, for hun virket ganske uanfektet av det hele. Helt til jeg kom på banen. Eller gata, rettere sagt.

En eller annen gang i mai, kom Annika og jeg på å øve til Sommerolympiaden i London. Selvsagt var vi IKKE edru i det vi klekket ut den grandiose idèen om at jeg skulle være Norges bidrag i rytmisk sportsgymnastikk. Forutenom å stupe kråke, kan jeg slå hjul. Ikke særskilt elegant, men så har heller ikke Norge hatt noen store turnere heller - så vidt det er meg bekjent. Hvis England kunne delta i skihopp med Eddie the Eagle, så må det da vel være rom for meg også. Hittil har jeg øvd på ymse uteplasser, som f.eks. SO36, Wild at Heart, Kumpelnest, og Cortina Bob. Og jeg har vært lysår fra edruelighet.

Men ikke på lørdag. Jeg hadde kun drukket eplesaft. Og midt på Ku'Damm slo jeg hjul. Og Kina-Lin var sjokkert. Annika filmet det hele (vi skal nemlig lage en DVD og tjene oss stupidt rike), men jeg sa til henne at hvis jeg noensinne finner filmsnutten på You Tube e.l. kommer jeg til å skamklippe henne mens hun sover og skrive lugubre ord på hele kroppen hennes med sprittusj. Og begrave alle sex-leketøyene hennes i kattedoen.

Lin dro hjem, Annika og jeg dro til meg, og så kom Mari - som er et menneske som innehar evnen til å irritere meg uten å ha gjort noe som helst. Hennes rene tilstedeværselse er nok til at jeg vurderer å slå ned en gammel hjertepasient og stjele nitroglyserinen, for ikke selv å krepere grunnet hjertekrampe.
Nybakte mødre hvis sosiale liv gikk nedom og hjem idet nedkomsten var et faktum, burde helst gjøre en ting:
Lære seg sporenstreks at ikke alle synes det er særskilt interessant å høre om lille Pilles konsistens på avføringen, nevnte avkoms tilsynelatende dyktighet til å koordinere munn og hånd og skje (les: Kun 74% av maten havner på bord, golv, klær osv.), "gleden" med søvnløse netter, strekkmerkers omfang, hengepupper og brystbetennelse, det uteblivende sexlivet med partneren osv.

Jeg kan simpelthen ikke relatere til noe av dette, da jeg ikke selv har barn - fordi jeg
a) Er såkalt ufrivillig ufruktbar (muligens fordi vår herre mente at slike som meg ikke bør forplante seg - verden er ikke helt beredt på det)
b) Ikke har funnet noen jeg kunne tenke meg å stifte familie med (vel, forutenom D da - men han hadde/har ikke noe problem med at jeg ikke kan få barn)
c) Er altfor glad i dette mesterverket som også er kroppen min til å la en graviditet herje villmann med den.

I så henseende har jeg valgt den gyldne middelvei - jeg er "tante" til barna til bestevennene mine. Og "tante" kan være ganske snill - av og til - selv om hun er Den Onde Damen.

Nok om det.

Søndag tok Annika og jeg Lin med på sightseeing i Berlin. Vi tok båtturen gjennom det historiske Berlin, så Reichstag og Kanzleramt og Fernsehturm og East Side Gallery og Domen og alle de andre tingene som kan være greit å få med seg. Annika besluttet også å alltid ta meg med når hun har utenbys besøk, da jeg vet mer om Berlin og bygningene enn hva hun som femte generasjons-Berliner gjør. En del av grunnen for min kunnskap om Berlin ligger nok i det faktum at D er arkitekt, og jeg derfor har gått i skole i tre og et halvt år hva bygg i Berlin angår.

Etter å ha trasket Berlin rundt en hel dag, endte vi opp på Casarole - en italiensk restaurant i Kreuzberg ved Paul-Linke Ufer som anbefales på det sterkeste. Her flesket min politiske ukorrekthet til så det smalt, da jeg spurte Lin om Facebook, Kina og den kinesiske regjeringens sensur av internet og annen anti-kinesisk propaganda. Jeg skulle til å spørre Lin om Dalai Lama og Tibet, men da sparket Annika meg ufint hardt i skinnbeinet, forlangte regningen, og avbrøt dermed mitt videre sosiale studium av hvordan det er å leve i et land hvor ytringsfriheten ikke gjelder hhv. kan tas for gitt. Faen også. Er jo ikke hver dag jeg treffer på en kineser.

Idag har jeg jobbet og vært på kafè med D. Det er vårt mandagsrituale, og det ender alltid med at vi råkliner i bilen i femten minutter før jeg må videre avgårde. Fredag skal vi etterfeire fødselsdagen hans, og da akter jeg å ta repern på den siste champagne-flaska i kjøleskapet.

1 kommentar:

  1. Jeg synes du er utrolig tøff som tør å bo så langt sør på sommerstid..man kan jo DØ av varmen! Det er skumle greier.. men Onde Damer tåler kanskje varme bedre enn andre? Evt.lar seg ikke påvirke på samme måte som vanlig dødelige? :)

    SvarSlett