20100726

May the Puke be with you

Veldig sent søndag, eller veldig tidlig mandag. Nok ei helg er over. Og jeg tror jeg tok livet av en anseelig antall hjerneceller natt til lørdag. Fredagkveld ankom Dr. Kill Teutonia, og var allerede rett så lystig etter fem timer med togtur og øldrikking. Det var altså bare ett å gjøre, og det var å hente inn "human resources" samt mer drikke.

Etter et lite interludium hos meg, dro Dr. Kill, Anni og jeg til Kreuzberg for å spise sushi. Siden sjappa (å kalle stedet for restaurant, ville være en fornærmelse mot McDonalds etc.) så noe suspekt ut med tanke på hygeniske forskrifters opprettholdelse, ble det unisont vedtatt å desinfisere der man kunne. Ergo: Sake!

I de hine hårde dager, før jeg begynte å tjene penger og oppdaget Vinmonopolet, var hjemmebrent et fast innslag når man ville forlate denne realiteten og reise inn i surrealiteten. Og i ei bygd hvor HB og sitronbrus anses som en finere coctail, er det jo besnærende å si at reisa ikke var særlig lang. Og vi drakk stort sett alt vi fikk tak i. Man oppdaget etterhvert at kaffekarsk faktisk krevde HB av bedre kvalitet. Hvis man derimot hadde fått tak i noe fusel som var brygget på supergjær i maursyre-dunker og silt gjennom lørdagens utgave av lokalavisa, var det kun nype-te som kunne brukes som blandemiddel. Og selvsagt, før eller siden hadde man nådd et punkt i rusen hvor smaksløker og fornuft var bedøvd hinsides alt. Og det var da man kom på de storslagne idèene om å drikke klunk hhv. sats. Uten nype-te.

Sake smaker som klunk!

Men, siden Dr. Kill er lege, rasjonaliserte jeg det hele med at jeg var i gode hender. Yeah right!
Fem kilo rå fisk og like mange liter sake senere, slentret vi til Tiki Heart. Vi hadde tenkt oss på konsert i Wild at Heart, men så var da dette med tenking og handling. Selvsagt endte vi opp med å hærta coctail-menyen på Tiki Heart, og til tross for at det er blitt noe kjøligere i Berlin de siste dagene, insisterte jeg på å få servert Mojito. Fiiine drinken. Er sikkert veldig sunn også, da det er grønne ting i den.
Vi tilbrakte mange penger på nevnte sted (tid er relativt, det er derimot ikke penger. I henhold til regninga, var vi tydeligvis på Tiki i en lengre tidsperiode), før det kom slik det måtte komme: Kumpelnest! Og vi hadde det veldig morsomt. Og så dukket D opp, og jeg hadde det ikke så morsomt lenger. Jeg var visstnok for full igjen. Herreverden, jeg skjønner ikke problemet. Jeg hadde jo en lege med meg!

Men - lege eller ikke - saken begynte sakte men sikkert å gjøre sin eksistens gjeldende. Ikke i hodet, det var jo erobret for lengst. Men i magen! Og jeg begynte å bli dårlig. Ikke nok med at jeg smågulpet denne japanske klunken. Neida, dette var fysikkens kveld. Newton, I salute you, for enhver aksjon har en reaksjon i motsatt retning. For hver rap som kom, kom det og en fjert. Eller rettere sagt en typ "Stille, men dødelig". Dette er pinlig. Å stå på en full uteplass, lettere ubalansert, og med en viss frekvens merke at man overhodet ikke har kontroll over nedre kroppsregioner. Forbanna risbrennevin-sats-jævelskap-fusel-prompskapende-væske.

Det var bare ett å gjøre. Rømme Kumpelnest før tarmene mine ville bli årsakene til et besøksforbud på nevnte establissement. Så vi dro til Anni på nachspiel. En eller annen gang på morgene, etter at magen hadde roet seg ned, og jeg hadde drukket enda mer tullball, endte det med at D og jeg hadde en lengre samtale. Veldig lite produktivt med tanke på at ingen av oss var i nærheten av edru. Men samtalen var lang. Fem timer. Og veldig trist, da det endte med at vi begge gråt. Jeg vet ikke hva som skjer nå. Eller hvordan han vil forholde seg ovenfor meg etter dette.

Nuvel, Anni kom og vekket meg lørdagsettermiddag, Dr. Kill var allerede oppe, og vi bestemte oss for å dra tilbake til Tiki Heart for å spise Berlins beste hamburger. Muligens var det tanken på at burgerne deres stekes i Jack Daniels som fikk min særs fyllesyke venninne til å spy to ganger på veien. Dr. Kill fattet en snartenkt beslutning om å hylle Fjellvettreglene, og vi snudde derfor i tide. Greit å ha med intelligente folk på tur. Så vi dro tilbake til Anni, og tilbrakte resten av dagen og kvelden på sofaen vegeterende foran TVen. Vel, en venn av Anni stakk en liten tur innom. Hansi er politimann. Så jeg måtte jo bare si:

"Is that a gun in your pocket, or are you just happy to see me?"

Selvsagt er jo dette en kjempemorsom ting å si til en politimann. Men - da må man si det når man hilser på vedkommende, og ikke i det han går. Slik jeg selvsagt gjorde.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar