20100927

Fremdschämen

ty. - å gremmes på vegne av noen andre

Norges svar på Angelina Jolie er på TV akkurat nå. Jeg kom i skade for å skru på "God Morgen Norge", og der sitter et lite blondt troll. Og nå vet jeg hvorfor jeg ikke pleier å se på TV, være det seg i Norge eller Teutonia. Potensialet for "fremdschämen" er altfor stortog present. 

På den andre side: Siden jeg ikke fikk til å tjuvkoble firehjulingen, stjal jeg en walkie-talkie. Jegerne må jo kommunisere med hverandre. Igår bestod kringkastingen av et ymse utvalg skrik og skråling fra skrekkfilmer. Idag har jeg bedrevet tiden med spredning av vill-informasjon. Som i å forvrenge stemmen og si at elg er observert bak bedehuset, utedoen, og spankulerende langs riksveien. Av og til kaller jeg opp en spesifikk jeger på den åpne frekvensen og sier ting som:

- XXX! Middagen står på bordet. Pell deg hjem, din lortsekk!
- XXX! Jeg vil skilles. Jeg vet du står i med YYY!
- XXX! Jeg har på meg den nye neglisjeen. Kom hjem og ta meg!
- Hei XXX. Nå er mannen min gått ut på jakt. Når kommer du? Jeg er så lei den der svettpeisen av en ektemann. Og liten tissefant har han også.


Greit. Ha en god dag!

20100925

Kongen nesten skutt!

På åpen gate til og med.

Idag begynte jakta på kongen. Nå er det fritt frem for skyteglade menn og kvinner å skusle unna de sedvanlige plikter, for å etterkomme trangen til å henrette uskyldige. Og det sågar med statlig velsignelse. Nå skal jaggu meg kongen dø. Dronninga også. Og prinsebarna og prinsessebarna.
Voksne mennesker, fortrinnsvis menn, kommer i de neste ukene gi seg sin inneboende morderiske lyst i vold. De kommer til å gå rundt med walkie-talkie, børser, og kikkert. I snippeska ligger det kanskje ei brødskive med gulost, for det er folkets favoritt. Og kanskje har noen med ei "lita" lerke (ikke fuglen, da vel!), slik at man kan "varme" seg litt, mens man venter på at kongen skal komme forbi treet hvor man har søkt ly. Og skulle kongen og hans familie i villse komme forbi, så blir det avretning på stedet, og lerka byttes ut med flaska og far (som oftest) kommer drita full hjem til middagsbordet. Og far hylles og hedres, for han er en av gutta på skauen anno 2010, og han har drept fienden. Den store stygge fienden. Kongen, med andre ord. Eller kanskje tok han nådesløst livet av dronninga, slik at prinsegutten og prinsejenta nå må gå vinteren alene i møte. Og det er ikke bare bare, for vinteren i Norge er kald. Og skummel. Kanskje finner ikke barna mat, kanskje går de gjennom isen og drukner, kanskje blir de påkjørt - fordi de ikke har verken mamma eller pappa eller besteforeldre som kan passe på dem.
Men dette bryr ikke staten seg særskilt mye om. For nå er det matauk i mange familier. Vi trenger jo mat, for fryserne og kjøleskapene våre er jo ikke randfulle i det hele tatt. Neida, det er stusselig stelt med den norske husholdningen. Derfor jager vi på kongen. Skogens konge. Elgen, altså. Vi trenger jo mat, som sagt.

Jeg elsker å skyte. Det er noe veldig forløsende i å fyre av skudd. Kjenne kruttlukten svi litt i nesen. La smellet synge skingrende i ørene. Jeg får ut veldig mye gammel aggresjon ved å trekke på avtrekkeren, føle hvordan geværet slår litt i skuldra, kjenne tyngden av patronen i det jeg lader om. Jeg tilbrakte til og med hele forrige lørdag med å skyte. Leirduer vel og bemerke. Det er det nærmeste jeg kommer til å skyte dyr. De eneste dyrene jeg med vilje dreper, er fluer. Og møll. Og melbiller. Alt annet lar jeg leve. Det er makt det! Å velge å ikke drepe.

Pappa er en relativt spirituell person. Til tross for en høy akademisk utdannelse, er han fortsatt litt redd nordlyset. Når vi står ute om kvelden, studerer stjernehimmelen, og diskuterer astrofysikk, hender det ofte at det blir metafysikk ut av det. Men! - når jakta begynner, muterer min far til en drapsmaskin. Da skal det jages og drepes og skytes og slaktes. Og nåde være med den som forsøker å få et vettugt argument FOR denne barbariske opptredenen. Dette fikk jeg bitterlig erfare i ettermiddag. Jeg er nå gjort arveløs. Og nøkkelen til firehjulingen har han gjemt. Bare slik at jeg ikke kan iverksette planen min om å redde kongen. Planen bestod i å kjøre rundt i skog og fjell, selv iført en rosa tutu med eplegrønne prikker, Minni Mus-hårbøyle, Darth Vader-maske, samt hele diskografien til Slayer på fullt volum utav stadion-høytalerne jeg stjal fra det lokale idrettslaget natt til igår. Jeg er helt sikker på at hadde elgen sett dette, hadde han rømt. Veldig langt unna. Og veldig langt jegerne.

Forutenom å rebellere mot mord, har jeg gjort veldig mye av ingenting de siste dagene. Reiser tilbake til Berlin mandag, og da kan det skje mye av interessant natur. Men mord er det ikke snakk om.

20100917

Hallo hallo hallo hallo hallo ... hei!

En kort en - de nokturnale stunder har skredet frem, og jeg har vært oppe siden åtte om morgenen, og det med bare tre timers søvn bak meg.

Jeg er hjemme i moderlandet. Og av en eller annen grunn (mest sannsynlig grunnet søvnmangel som igjen induserte en "Oh fuck it"-tilstand) kom jeg meg helskinnet hjem uten å bli nektet adgang til flyene og flyplassene. Vanligvis pleier disse stedene å bringe frem den heller misantropiske siden av meg, men ikke idag. Kanskje gjorde bakfylla også sitt. Pokkers Anni som har gjenoppdaget klassikeren Screwdriver.

Uansett, jeg er hjemme. Ute er det klart vær og tusen stjerner, hvilket minner meg på at nå må jeg seriøst følge med når pappa skal forklare meg om stellar navigering og stjernekonstellasjoner og planeter osv., D har jo lovet å bli med på midnattspicnic med stjernetitting i høst - og da skal det imponeres.
Det er et par småperverse gleder ved å komme hjem til Norge igjen. Som ostepølse med bacon for eksempel. Med masse sterk norsk sennep. Leve Idun! Og Bromhults Hallonbärsdrycka. Leve Sverige! Og Maarud Potetgull med salt. Og norsk-produsert Coca Cola. Og en fjernkontroll som er bare min, min, min. Min kossssstbareste! Og INGEN synkroniserte TV-programmer. Gud hjelpe meg så fint jeg har det. Og imorgen skal jeg kjøpe den nyeste Nemi-boka, og verdens beste lillebror kommer hjem, og nå skal jeg ta hundene med meg og gå til sengs. Og på søndag har jeg fødselsdag. Nei, vent - akkurat det er ingenting å glede seg over. Begynner å bli gammel og skrukkete nå. Begynner å bli tid for seriøst å tenke over om man kanskje ikke alikevel skal stikke innom "Botox to go"salongen i lunsjpausen.

Oi faen, interessant reportasje på BBC Knowledge om Kongenes Dal. Der har jo til og med jeg vært. Dette må jeg se. Tudelu!

20100906

Good evening, Mr. Bond

Fredag var jeg bare litt full.
Fredag var Anni og jeg på konsert med The Arkhams på Wild at Heart.
Fredag tafset Kent og jeg på puppene til Anni, spilte kropps-kontrabass, og danset til psychobillyrock.
Fredag løy jeg masse. En amerikaner (A) prøvde å sjekke meg opp. Her et utdrag fra samtalen:
A: I think you are pretty
DOD: I know
A: Where are you from?
DOD: Norway
A: So, do you like this band?
DOD: What band?
A: You don't know this band at all, do you?
DOD: The drummer is my brother (hvilket er pur løgn)
A: Really? But he's from New York
DOD: Yeah, I know. We have different fathers
A: So the drummer is Norwegian?
DOD: No, he's from Venus. I am from Mars
A: Oh cool.
DOD: Yup
A: So, do you live in Berlin?
DOD: No, I just flew in for the gig and to see my brother
A: Where do you live then?
DOD: On Mars
A: Haha, you're funny
DOD: Yup, I know. Interplanetary travel has that effect on you, you know
A: I'm from California
DOD: What planet is that on?
A: It isn't on a planet. It's the US
DOD: No shit, Sherlock!
A: I think you're pretty
DOD: I think you are gullible

Etter at min nye beundrer etterhvert hadde gitt opp ethvert håp om å få ETT fornuftig ord ut av meg, samt at Anni hadde sendt ham dødsblikket opptil flere ganger, stakk han av. Den feigingen! Så da stakk Anni og jeg også. Men ikke før jeg hadde herjet litt med Mehmet:


Gene Simmons er min helt!!!

Lørdag - etter at noe surrealt hendte, som jeg kommer tilbake til, dro Anni og jeg på shopping. Normalt sett har jeg store besværligheter med å dra på handel med menneskelig slep. Men tydeligvis fungerer Anni og jeg også strålende sammen når det er snakk om utidig bruk av penger. Vi måtte jo selvsagt feire dette, så da ble det champagne og kreps-sandwich på KaDeWe. Fattige som kirkerotter, men dyre vaner skal det være! Okke som.

Resten av lørdagskvelden drakk vi vodka og spilte canasta. Og så kom plutselig kroppen min på at den er allergisk mot kreps, så da kastet jeg like greit opp hele sandwichen - samt alkoholen.

Søndagen forsvant i å synes synd på seg selv, og banning og fortvilelse over en symaskin. Men jeg vant til slutt (etter å ha sprettet opp nok sømmer, har uttrykket "Det sømmer seg ikke" fått en ny mening), og nå har jeg endelig en fin-fin handleveske. Den ser adskillig bedre ut en plastposene i butikken, rommer litt mer, og er et økologisk alternativ. Vel, hvis man ser bortifra all strømmen som gikk med i produksjonen av veska. Hvis noen er interessert, sender jeg gjerne oppskriften. Ha ha ha. Er dette nok til å kvalifisere bloggen min som håndarbeidsblogg? Hva hvis jeg tilføyer at jeg holder på å strikke ei lue også? For ikke å snakke om broderingsprosjektene mine? Den Onde Damen har uante husmortalenter ...

Og så - husker dere denne karen? Ikke han med hatt og lue på, men heller masse tatoveringer og årsaken til mye hjertesmerte?



Vel, D ringte meg natt til lørdag og var ikke særlig lykkelig. Han var faktisk veldig lei seg. Det lille sjeleløse neket (hvis er kallenavnet mitt på det der sjeleløse neket han var sammen med - fordi hun ER et sjeleløst nek) hadde gjort det slutt med ham. Jeg skulle sikkert ikke ha sagt det, med som dere kanskje forstår, var følgende kommentar fra meg berettiget:
"Vel, til pass for deg. Karma kommer og biter deg i baken før eller siden. Nå får du selv slurpe i deg suppa du har pissa i". (IKKE forvent elokvente utsagn fra min side klokka fem om morgenen) Og etter at ha fått ut litt verbal galle, syntes jeg synd på ham. Det er det som er fint med å ha splittet personlighet. Man kan by på både det ene og det andre.
Etterhvert kom han hit, og vi ble sittende og prate til sola var stått opp og regnværet kom til syne. Søndagsformiddag sendte han noen SMSer og lurte på hvordan jeg hadde det. Søndagskveld ringte han og vi satt og skravlet svada og seriøsitet om en annen i over en time. Så - i dette henseende vil jeg gjerne ha innspill på hvordan den mannlige psyken fungerer ved kjærlighetssorg. Jeg har ingen intensjoner om å bli sammen med ham igjen - D og jeg som par trenger mest trolig parterapi for å overhodet kunne fungere sammen, dessuten er grunntilliten til ham temmelig skrøpelig. Men vi er flinke til å snakke sammen om det meste.

Altså, hvordan fungerer det mannlige sinnet og hjertet ved kjærlighetssorg?

20100902

Du vet du ikke er særskilt ...

... voksen når du i skrivende stund fortsatt har singel i håndflatene etter å ha slått hjul langs ei veltrafikkert gate natt til søndag.
... smart når du fortsatt har et ymse assortement av kuler på bakhodet og blåmerker ellers på kroppen fordi du absolutt ville vise alle vennene dine at du kan stupe kråke langs ovenfornevnte gate.
... fornuftig når du sjekker bankkontoen og saldoen tilsier at du på lørdag var et barn av "Rik, sterk, og pen"-mentaliteten. Men når du ser deg selv i speilet idag er det heller "Fattig, veik, og ful" som ser tilbake.
... selvkritisk når du ramler over dørstokken en eller annen gang søndagsformiddag.
... helsemessig omtenksom når du absolutt skal drikke sterke drinker med paraply, sitte ute i kulda, røyke minst en kartong sigaretter, velvitende om at du har lungebetennelse.
... sosialt briljerende når du spør en mann hvis kjæreste er døv om hvordan de snakker griseprat til hverandre i senga (Jeg utelater her å liste opp de spørsmålene jeg stilte Volker; jeg gremmes over meg selv så det hyler)
... tøff i trynet når du truer en engelskmann med skambank bare for å gjøre det, da du uansett har en to meter lang og en meter bred kompis som (forhåpentligvis) kan beskytte deg.
... begeistret for vennene dine som forteller deg om alt tullet du gjorde i helga. Hva skjedde med "Ignorance is bliss" og "Hvis jeg ikke kan huske det, så har det heller aldri hendt"? Det er jo mantraene mine hver søndag.

Uansett, i henhold til Facebook kommer visstnok Kent og gutta til Berlin fredag. Endelig nok en mulighet til å pælme barkrakker gjennom lokalet. Å hvor jeg gleder meg.