20100906

Good evening, Mr. Bond

Fredag var jeg bare litt full.
Fredag var Anni og jeg på konsert med The Arkhams på Wild at Heart.
Fredag tafset Kent og jeg på puppene til Anni, spilte kropps-kontrabass, og danset til psychobillyrock.
Fredag løy jeg masse. En amerikaner (A) prøvde å sjekke meg opp. Her et utdrag fra samtalen:
A: I think you are pretty
DOD: I know
A: Where are you from?
DOD: Norway
A: So, do you like this band?
DOD: What band?
A: You don't know this band at all, do you?
DOD: The drummer is my brother (hvilket er pur løgn)
A: Really? But he's from New York
DOD: Yeah, I know. We have different fathers
A: So the drummer is Norwegian?
DOD: No, he's from Venus. I am from Mars
A: Oh cool.
DOD: Yup
A: So, do you live in Berlin?
DOD: No, I just flew in for the gig and to see my brother
A: Where do you live then?
DOD: On Mars
A: Haha, you're funny
DOD: Yup, I know. Interplanetary travel has that effect on you, you know
A: I'm from California
DOD: What planet is that on?
A: It isn't on a planet. It's the US
DOD: No shit, Sherlock!
A: I think you're pretty
DOD: I think you are gullible

Etter at min nye beundrer etterhvert hadde gitt opp ethvert håp om å få ETT fornuftig ord ut av meg, samt at Anni hadde sendt ham dødsblikket opptil flere ganger, stakk han av. Den feigingen! Så da stakk Anni og jeg også. Men ikke før jeg hadde herjet litt med Mehmet:


Gene Simmons er min helt!!!

Lørdag - etter at noe surrealt hendte, som jeg kommer tilbake til, dro Anni og jeg på shopping. Normalt sett har jeg store besværligheter med å dra på handel med menneskelig slep. Men tydeligvis fungerer Anni og jeg også strålende sammen når det er snakk om utidig bruk av penger. Vi måtte jo selvsagt feire dette, så da ble det champagne og kreps-sandwich på KaDeWe. Fattige som kirkerotter, men dyre vaner skal det være! Okke som.

Resten av lørdagskvelden drakk vi vodka og spilte canasta. Og så kom plutselig kroppen min på at den er allergisk mot kreps, så da kastet jeg like greit opp hele sandwichen - samt alkoholen.

Søndagen forsvant i å synes synd på seg selv, og banning og fortvilelse over en symaskin. Men jeg vant til slutt (etter å ha sprettet opp nok sømmer, har uttrykket "Det sømmer seg ikke" fått en ny mening), og nå har jeg endelig en fin-fin handleveske. Den ser adskillig bedre ut en plastposene i butikken, rommer litt mer, og er et økologisk alternativ. Vel, hvis man ser bortifra all strømmen som gikk med i produksjonen av veska. Hvis noen er interessert, sender jeg gjerne oppskriften. Ha ha ha. Er dette nok til å kvalifisere bloggen min som håndarbeidsblogg? Hva hvis jeg tilføyer at jeg holder på å strikke ei lue også? For ikke å snakke om broderingsprosjektene mine? Den Onde Damen har uante husmortalenter ...

Og så - husker dere denne karen? Ikke han med hatt og lue på, men heller masse tatoveringer og årsaken til mye hjertesmerte?



Vel, D ringte meg natt til lørdag og var ikke særlig lykkelig. Han var faktisk veldig lei seg. Det lille sjeleløse neket (hvis er kallenavnet mitt på det der sjeleløse neket han var sammen med - fordi hun ER et sjeleløst nek) hadde gjort det slutt med ham. Jeg skulle sikkert ikke ha sagt det, med som dere kanskje forstår, var følgende kommentar fra meg berettiget:
"Vel, til pass for deg. Karma kommer og biter deg i baken før eller siden. Nå får du selv slurpe i deg suppa du har pissa i". (IKKE forvent elokvente utsagn fra min side klokka fem om morgenen) Og etter at ha fått ut litt verbal galle, syntes jeg synd på ham. Det er det som er fint med å ha splittet personlighet. Man kan by på både det ene og det andre.
Etterhvert kom han hit, og vi ble sittende og prate til sola var stått opp og regnværet kom til syne. Søndagsformiddag sendte han noen SMSer og lurte på hvordan jeg hadde det. Søndagskveld ringte han og vi satt og skravlet svada og seriøsitet om en annen i over en time. Så - i dette henseende vil jeg gjerne ha innspill på hvordan den mannlige psyken fungerer ved kjærlighetssorg. Jeg har ingen intensjoner om å bli sammen med ham igjen - D og jeg som par trenger mest trolig parterapi for å overhodet kunne fungere sammen, dessuten er grunntilliten til ham temmelig skrøpelig. Men vi er flinke til å snakke sammen om det meste.

Altså, hvordan fungerer det mannlige sinnet og hjertet ved kjærlighetssorg?

3 kommentarer:

  1. Der fungerer vi ikke så bra. Vi blir triste og kreative og gjør mye rart.
    Å være kreativ trist er slitsomt siden det hele tiden dukker opp nye ting som tilsynelatende ikke er bra. Hjertet kjennes ekstra godt og det gjør vondt.
    Vi gjemmer oss bort edru og motsatt i fylla.
    Plutselig dukker en ny flamme opp og da er hele sorgen borte og alt er flott igjen.
    Ok?

    SvarSlett
  2. Takk for innspillet hhv. forklaringen. Har tilbragt mye tid sammen med D i det siste, og det du skriver stemmer hovedsaklig. Et tilleggsspørsmål: Hvordan reagerer den mannlige stolthet på at kvinner gjør det slutt? D veksler nemlig på historiene alt ettersom det gagner ham.

    SvarSlett
  3. Det er skikkelig krise. Som å bli sagt opp i stedet for å si opp selv (jobb).
    Noe enhver mann vil prøve å glemme eller bortforklare.
    Man sier da til kameratene at "vi ble enige om at det ikke fungerte"
    D sier nok det som passer best der og da.
    Velkommen hjem forresten.

    SvarSlett