20100925

Kongen nesten skutt!

På åpen gate til og med.

Idag begynte jakta på kongen. Nå er det fritt frem for skyteglade menn og kvinner å skusle unna de sedvanlige plikter, for å etterkomme trangen til å henrette uskyldige. Og det sågar med statlig velsignelse. Nå skal jaggu meg kongen dø. Dronninga også. Og prinsebarna og prinsessebarna.
Voksne mennesker, fortrinnsvis menn, kommer i de neste ukene gi seg sin inneboende morderiske lyst i vold. De kommer til å gå rundt med walkie-talkie, børser, og kikkert. I snippeska ligger det kanskje ei brødskive med gulost, for det er folkets favoritt. Og kanskje har noen med ei "lita" lerke (ikke fuglen, da vel!), slik at man kan "varme" seg litt, mens man venter på at kongen skal komme forbi treet hvor man har søkt ly. Og skulle kongen og hans familie i villse komme forbi, så blir det avretning på stedet, og lerka byttes ut med flaska og far (som oftest) kommer drita full hjem til middagsbordet. Og far hylles og hedres, for han er en av gutta på skauen anno 2010, og han har drept fienden. Den store stygge fienden. Kongen, med andre ord. Eller kanskje tok han nådesløst livet av dronninga, slik at prinsegutten og prinsejenta nå må gå vinteren alene i møte. Og det er ikke bare bare, for vinteren i Norge er kald. Og skummel. Kanskje finner ikke barna mat, kanskje går de gjennom isen og drukner, kanskje blir de påkjørt - fordi de ikke har verken mamma eller pappa eller besteforeldre som kan passe på dem.
Men dette bryr ikke staten seg særskilt mye om. For nå er det matauk i mange familier. Vi trenger jo mat, for fryserne og kjøleskapene våre er jo ikke randfulle i det hele tatt. Neida, det er stusselig stelt med den norske husholdningen. Derfor jager vi på kongen. Skogens konge. Elgen, altså. Vi trenger jo mat, som sagt.

Jeg elsker å skyte. Det er noe veldig forløsende i å fyre av skudd. Kjenne kruttlukten svi litt i nesen. La smellet synge skingrende i ørene. Jeg får ut veldig mye gammel aggresjon ved å trekke på avtrekkeren, føle hvordan geværet slår litt i skuldra, kjenne tyngden av patronen i det jeg lader om. Jeg tilbrakte til og med hele forrige lørdag med å skyte. Leirduer vel og bemerke. Det er det nærmeste jeg kommer til å skyte dyr. De eneste dyrene jeg med vilje dreper, er fluer. Og møll. Og melbiller. Alt annet lar jeg leve. Det er makt det! Å velge å ikke drepe.

Pappa er en relativt spirituell person. Til tross for en høy akademisk utdannelse, er han fortsatt litt redd nordlyset. Når vi står ute om kvelden, studerer stjernehimmelen, og diskuterer astrofysikk, hender det ofte at det blir metafysikk ut av det. Men! - når jakta begynner, muterer min far til en drapsmaskin. Da skal det jages og drepes og skytes og slaktes. Og nåde være med den som forsøker å få et vettugt argument FOR denne barbariske opptredenen. Dette fikk jeg bitterlig erfare i ettermiddag. Jeg er nå gjort arveløs. Og nøkkelen til firehjulingen har han gjemt. Bare slik at jeg ikke kan iverksette planen min om å redde kongen. Planen bestod i å kjøre rundt i skog og fjell, selv iført en rosa tutu med eplegrønne prikker, Minni Mus-hårbøyle, Darth Vader-maske, samt hele diskografien til Slayer på fullt volum utav stadion-høytalerne jeg stjal fra det lokale idrettslaget natt til igår. Jeg er helt sikker på at hadde elgen sett dette, hadde han rømt. Veldig langt unna. Og veldig langt jegerne.

Forutenom å rebellere mot mord, har jeg gjort veldig mye av ingenting de siste dagene. Reiser tilbake til Berlin mandag, og da kan det skje mye av interessant natur. Men mord er det ikke snakk om.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar