20101226

Og der kom jula ...

Å Herremin. Årets kollektive fremstilling av dødssyndene grådighet, fråtseri, og latskap har endelig hatt sin premiere. Og etterhvert som vi entrer romjuls-fasen, og kanskje makter å utveksle et par ord med naboen mellom all tygginga av alskens matslag om alle julegavene vi fikk, så flesker vi til med nok to dødssynder: Misunnelse og hovmod.

Jula 2010 var nesten det samme som jula 2009 som var nesten det samme som jula 2008 som var nesten det samme som jula 2007 osv. . Tradisjontro ble det pynting av juletreet på Lillejulaften til "Grevinnen og Hovemesteren", med dertilhørende bannskap over at treet stod skjevt, og følgelig store vyer om å konstruere den ultimate juletrefoten - den som får treet til å stå i 90 grader, den som er så stabil at selv ikke en mannevond tornado hadde kunne veltet treet, den som sørger for at treet både beholder grønnfarge og samtlige barnåler. Og selvsagt ble det enda mer banning idet man oppdaget at man hadde glemt å kjøpe julegaver til en rekke personer, samtidig som man innså at det kanskje ikke blir særskilt populært å komme med ei flaske motorolje til et ett år gammlet spedbarn. Eller med et assortert utvalg magasiner og tidsskrifter fra øverste hylle på bensinstasjonen til en ganske pietetsfull mamma. Så man gikk og la seg i den naïve tro at julenissen faktisk eksisterer og vil ta seg av dette lille problem innen de neste 24 timer. Men det gjorde han jo selvsagt ikke, den lømmelen!

Julaften forløp med det sedvanlige fråtseritualet, også kalt Julefrokost. Og kan noen fortelle meg hvorfor vi har omlag tretti typer nedlagt sild, atten typer leverpostei, 477 ulike brødsorter, og hvert år tilføyes nye varianter - men når det kommer til julemiddagen, så har det ikke skjedd en eneste utvikling de siste femti årene? Etter å ha inntatt mer mat enn hva jeg normalt sett spiser i løpet av ei uke, ble det sløving foran TVen med min barndoms store forelskelse: Prinsen i "Tre nøtter til Askepott". På NRK sine hjemmesider var det nylig et innlegg om hvordan skuepillerne i denne filmen ser ut i dag. For mitt vedkommende var dette bare en bekreftelse på at jeg var svært tidlig ute med å gjøre durabelige skivebom hva utseendet til mine forelskelser angår. Foruten D da, selvfølgelig.
"Reisen til julestjernen" så jeg ikke, for da hadde jeg bedre ting å gjøre, som f.eks. å fråtse i julekaker. Dog, det maner til ettertanke når man stapper i seg så mye småkaker at man faktisk kan observere hvordan kroppen svulmer opp og vektnåla kjører racerbil over nok et ti-tall.
Og så kom rosinen i jule-underholdningens julepølse: Donald Duck. Og tradisjon tro satt jeg som støpt fast foran TVen med ei flaske julebrus og en pose Twist. På dette tidspunktet hadde jeg også ikledd meg et antrekk mer egnet for ukritisk fråtsing: Søppelsekk.

Dagens eneste halvseriøse innslag var besøket på kirkegården. Siden fordums dager pleier pappa og jeg å dra til gravlunden for å sette lys på de endelige hvilestedene til de som ikke lenger er blandt oss. Jeg synes dette er en av de fineste tradisjonene vi har i vår familie. Men så har jeg også vært velsignet med slektninger som var snille da de levde.

Programmet videre innebar de sedvanlige besøkene til pappas svirebrødre, som igjen har vært grunnen til at jeg lærte å kjøre bil før jeg ble kjønnsmoden. Fra gammelt av ble det jo som oftest satt fram det beste når det kom fremmedfolk til gårds. Og her i de dype skoger har det beste man kunne by på alltid vært ei flaske brennevin fra Vinmonopolet og ikke ens egen kjeller. Så, da sprettes korken, det skjenkes i glassene, pappa skåler, pappa drikker, og det er ti kilometer hjem. Og du begynner ikke å gå hjem når det er -30 grader ute. Min far skal på ingen måte klandres for å ha bedrevet barneoppdragelse i henhold til Norsk Standard. Aldri har jeg fått høre "Nei, det kan du ikke gjøre. Du er jo jente!". Hos pappa er det fortsatt mer devisen "Pøh! Det greier du! Eller er du ei mygg?!?". Men nok om alternativ oppdragelse i Nord-Norge. Siden det både var og er tilnærmet umulig å unngå befatning med alkohol i en eller annen form i Norge, så mente fattern for veldig lenge siden at selv om han tok seg et par skarpe i mitt nærvær på julaften, så trengte han ikke gå foran som et eksempel for fyllekjøring. I henhold til min fars logikk, var det bedre at hans elleve år gamle datter kjørte bilen enn at han som hadde drukket gjorde det. Og slikt blir det tradisjoner av, pappa drikker fortsatt og jeg kjører fortsatt. Eneste forskjellen er at jeg nå har sertifikat.

Disse besøkene til ymse onkler har alltid vært et av høydepunktene på julaften. Historiene sitter løst, og det gjorde de i år også - selv om jeg har hørt de fleste før. Historier som hvordan en hund stakk av med julebaksten til nabokjerringa og bar den hjem. Historier om min noe enfoldige tante som hadde uoffisielt konvertert til islam og vehement nektet å spise ribbe, da dette stred mot hennes tro. Det eneste hun spiste på julaften var julepølser. Eller historien om den julaften hvor det var -35 grader og det oppstod pipebrann i det lokale bedehuset under en julegudstjeneste. Min hedenske far og onkel ble vekket av hysteriske døgenikter av noen menn, og måtte komme til unnsetning, til tross for at de begge var lysår fra edru. Og under brannslukkingen hadde onkel bannet så mye at den omreisende predigeren hadde sitt sanne strev med å korse seg nok, og ikke holde stigen fast, med den konsekvens at stigen falt ned, og det gjorde selvsagt også mitt onkel. Og da bannet onkel enda mer, og siden har vi ikke hatt besøk av emissærer, evangelister, og omvandrende predigere her i bygda.

Rundt sju ringte som vanlig mamma og kjeftet for at vi fortsatt ikke var kommet hjem, og at maten stod og ventet, og at dette var i allefall siste jula hun kom til å feire med oss. For å redde både hus- og julefred var det bare å komme seg hjem, og det med litt mer enn lysets hastighet. 

Etter å ha fråtset i en av mine livretter - pinnekjøtt - var det endelig duket for den sosiopsykologiske eksamen i hvor godt man kjenner sine medmennesker. På folkemunne kalles denne eksamen også for "Julegaver". Hvis julegaver kan brukes som et mål på hvor godt ens familie og venner kjenner en, kan jeg bare hilse og si at det åpenbart er yderst få som kjenner meg i det hele tatt. Og det til tross for at jeg kan tilby en koldtbord av personligheter.
Altså, hva i svarte helvete skal jeg med en pakke servietter? Eller kubbelys med skjeløyde julenisser på? Koppen hvor det står "Verdens beste bestemor"? Snakk om selvforherligelse! Litersflasken med "parfyme" fra Euroshopper? Brevpost? T-skjorter påtrykket "Norway - land of the midnight sun and whalehunting" ? Håndduker? "Se & Hør"?
Og kan noen fortelle Tante Slange at jeg
a) Bruker klesstørrelse 34/36, og ikke 44/46
b) Ikke synes noe særlig om å få truser som skulle tilsi at jeg jobbet i de mer lugubre delene av et rødlys-distrikt

Jeg har i løpet av årene fått så mange fullstendig ubrukelige ting, at jeg uten problemer kunne åpne et museum over hvor blottet slektningene mine er for kjennskap til meg og min person. Og jeg har prøvd å utvide deres horisont. Jeg har til og med ønskelister på både Amazon og Bokkilden. Og du trenger ikke tilbringe mange timene i mitt nærvær for å forstå at jeg interesserer meg for mangt og meget. Herlighet, jeg er tildels så enkelt strikket sammen, at jeg er den minst vanskelige personen å kjøpe julegaver til. Jeg liker å lage mat - så hva med kokebøker? Og jeg elsker kjøkken-gadgets! Jeg arbeider som oversetter og tolk, så hva med engelske bøker (norske bøker er styggelig dyre)? Jeg pusler med både strikking, brodering, og søm - så hva med noe i den retning? Jeg blir faktisk glad for selvlagde gaver. Jeg er også gammel nok til å drikke vin. Eller champagne. Eller begge deler. Og jeg røyker som en skorstein.

Men for å komme tilbake til julaften. Etter at gavene var åpnet, og hele familien satt og tilføyet navn på sine respektive "Legges for hat i 2011"-lister, ble de sedvanlige ringe- og SMS-ritualene iverksatt. Men ikke for meg. Den Onde Damen takker ikke for tullball. Det eneste jeg gjorde var å skrive D en e-post om at neste år vil jeg helst feire jul med ham i Tyskland. Og så gikk mamma og pappa å la seg, og jeg ble oppe med hundene til vi alle sovnet av foran TVen til et programm om dødssynder.

Uansett - god jul.

20101220

O' jul med din vrede ...

... og manglende skrivelyst. Skrivevegring. Inspirasjonsløs. Motivasjonsløs. Jeg har skrevet tre innlegg, men ved gjennomlesingen måtte jeg bare fastslå at de ikke dugde. At de simpelthen var for dårlig. Kun verbale oppgulp og forsøk på å være morsom. Og å prøve å være morsom er like patetisk som for en psykopat å være menneskelig. Det blir som å "le" av lærerens vitser, ikke for at de er gode, men fordi man vil smiske og innynde seg hos vedkommende. Så jeg lar være. Jeg ser ingen hensikt i å skrive kun for skrivingens skyld. Dessuten er livet mitt ganske uspektakulært for tiden. Jeg jobber og jobber og jobber. Og det til tross, postkassa stinker fortsatt purre, siden den er full av purringer. Det er slikt som skjer når man prioriterer fyll og spetakkel i stedet for ansvarsfull oppførsel og dertilhørende betaling av regninger. Men jeg angrer ikke. I alle fall ikke før kemneren og noen mannevonde torpedoer står på døra. 
Dog, når det er sagt - jula er her. Og jul betyr å treffe gamle venner og havne på galeien med de. Og da er jo potensialet til stede for å slippe frem sitt alter ego og få være ond.


Forøvrig, da jeg reiste hjem sist uke, traff jeg en vag bekjent på flyplassen. Vi har verken sett eller snakket med hverandre på minst femten år. Men hun kjente meg igjen. Etter de sedvanlige høflighetsfrasene var unnagjort, spurte jeg henne hva hun arbeider med for tiden. Hun svarte at hun ikke jobber, hun er sykemeldt fordi hun sliter med angst. Og så forteller hun - som jeg altså ikke har sett eller snakket med på mange år - at hun ikke har brukt BH på minst ti år. På grunn av panikkanfallene og klaustrofobien. På et vis er dette akkurat den sosiale surrealismen Den Onde Damen henter sin inspirasjon ifra. Men å bruke et menneskes lidelse som grunnlag for å skrive noe morsomt, byder meg i mot. Det ville være både simpelt og stygt, tarvelig og trollete. Og ikke i tråd med Den Onde Damens prinsipper. 
Mennesker som er syke, og da særskilt de som er såkalt "syk på sinnet" synes jeg oppriktig synd på. De fleste er klar over sin egen irrasjonalitet. Mange skjemmes og gremmes av sine problemer. De vet at de har problemer, men makter ikke å bekjempe monsteret som hindrer de i å leve et såkalt fullverdig liv. Og til tross for at det er blitt noe mer åpenhet rundt emnet angst og depresjon i samfunnet, er stigmaet fortsatt vedvarende. De færreste har et problem med å fortelle at de har vært hos legen. Sågar enkelte anvender sosiale medier som Facebook som et organ for å fortelle i minste detalj om hva legen gjorde, sa, mente. Men de fleste har et problem med å si at de var hos psykologen, hvis de i det hele tatt tør å gå til psykolog. Hvis de i det hele tatt tør å innrømme ovenfor seg selv at de trenger hjelp.

Uansett, jeg ville bare si at jeg har skrivevegring.

20101209

Jada, alle skal få ...

... bare vent. Jeg har det bare litt travelt for tiden. Plutselig eksploderte bare arbeidsmengden, hvilket igjen har hatt som følge at jeg ikke har vært uforskammet og full siden fredag 26. November. Men da hærtok jeg da også en eller annen akevittflaske, og sang hhv. skrålte "Per Spelmann" på ei kneipe senere til tyskernes gru og fornøyelse. Må visstnok ha hatt det riktig gøyalt, da jeg tilbragte resten av helgen som vegetativ pasient mellom sofa og toalett. D fikk også kjørt seg, og ble innført i norsk drikkekulturs mer avanserte utartelser, som for eksempel rævkrok og håndbak. 


Men uansett: Det er jul, jeg har fortsatt ikke skrevet ønskeliste, men det trenger jeg vel heller ikke, da jeg er så ond. Og ondskap er også en egenskap, så i det henseende har jeg lyst til å plage postmenneskene der ute i verden. Dog, jeg trenger litt hjelp fra almuen der ute.
Derfor, alle som vil ha julekort fra Den Onde Damen, bes sende navn og adresse til:


denondedamen (snabel-a) aol dott com


(og bare tenk på hvor mye dette blir verdt når jeg har overtatt verden ... hu hu hu)




Jeg har som sagt ikke nok å gjøre ... ha ha ha(hysterisk latter)