20101220

O' jul med din vrede ...

... og manglende skrivelyst. Skrivevegring. Inspirasjonsløs. Motivasjonsløs. Jeg har skrevet tre innlegg, men ved gjennomlesingen måtte jeg bare fastslå at de ikke dugde. At de simpelthen var for dårlig. Kun verbale oppgulp og forsøk på å være morsom. Og å prøve å være morsom er like patetisk som for en psykopat å være menneskelig. Det blir som å "le" av lærerens vitser, ikke for at de er gode, men fordi man vil smiske og innynde seg hos vedkommende. Så jeg lar være. Jeg ser ingen hensikt i å skrive kun for skrivingens skyld. Dessuten er livet mitt ganske uspektakulært for tiden. Jeg jobber og jobber og jobber. Og det til tross, postkassa stinker fortsatt purre, siden den er full av purringer. Det er slikt som skjer når man prioriterer fyll og spetakkel i stedet for ansvarsfull oppførsel og dertilhørende betaling av regninger. Men jeg angrer ikke. I alle fall ikke før kemneren og noen mannevonde torpedoer står på døra. 
Dog, når det er sagt - jula er her. Og jul betyr å treffe gamle venner og havne på galeien med de. Og da er jo potensialet til stede for å slippe frem sitt alter ego og få være ond.


Forøvrig, da jeg reiste hjem sist uke, traff jeg en vag bekjent på flyplassen. Vi har verken sett eller snakket med hverandre på minst femten år. Men hun kjente meg igjen. Etter de sedvanlige høflighetsfrasene var unnagjort, spurte jeg henne hva hun arbeider med for tiden. Hun svarte at hun ikke jobber, hun er sykemeldt fordi hun sliter med angst. Og så forteller hun - som jeg altså ikke har sett eller snakket med på mange år - at hun ikke har brukt BH på minst ti år. På grunn av panikkanfallene og klaustrofobien. På et vis er dette akkurat den sosiale surrealismen Den Onde Damen henter sin inspirasjon ifra. Men å bruke et menneskes lidelse som grunnlag for å skrive noe morsomt, byder meg i mot. Det ville være både simpelt og stygt, tarvelig og trollete. Og ikke i tråd med Den Onde Damens prinsipper. 
Mennesker som er syke, og da særskilt de som er såkalt "syk på sinnet" synes jeg oppriktig synd på. De fleste er klar over sin egen irrasjonalitet. Mange skjemmes og gremmes av sine problemer. De vet at de har problemer, men makter ikke å bekjempe monsteret som hindrer de i å leve et såkalt fullverdig liv. Og til tross for at det er blitt noe mer åpenhet rundt emnet angst og depresjon i samfunnet, er stigmaet fortsatt vedvarende. De færreste har et problem med å fortelle at de har vært hos legen. Sågar enkelte anvender sosiale medier som Facebook som et organ for å fortelle i minste detalj om hva legen gjorde, sa, mente. Men de fleste har et problem med å si at de var hos psykologen, hvis de i det hele tatt tør å gå til psykolog. Hvis de i det hele tatt tør å innrømme ovenfor seg selv at de trenger hjelp.

Uansett, jeg ville bare si at jeg har skrivevegring.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar