20110620

Jetsetliv på kontinentet

Altså, jeg lever. Og jeg har det ganske bra. Og jeg jetsetter her på det europeiske kontinent. Hjemme vil man ha sagt at "eg e ute å ræk fra gård te gård". De siste ukene har jeg vært ved Stechlinsee i Brandenburg, Østersjøen, nærmere sagt Heiligendamm. Sist uke var jeg i Madrid - en by jeg bare kan anbefale på det varmeste. Og om to timer reiser jeg til Salzburg, og siden jeg er så langt sør, kan det godt hende at det blir tur til Wien, til Kroatia, eller til Italia. Jeg har i allefall pakket ned alt av språkparlører jeg har liggende. Og når jeg er ferdig med all denne reisinga, så kommer jeg tilbake og forteller historier om ufin flatfyll og ymse episoder som kun kan betegnes som flaue. 

Bis dann - som de sier her i Teutonia.

20110602

Når to nordlendinger møtes ...

... må jeg drikke to liter vann og halvannen liter appelsinjuice neste dag for at jernkloen rundt hodet noenlunde skal slippe taket. Jeg er F-Y-L-L-E-S-Y-K !

I over en lengre tid nå har jeg og min nord-norske nabo J prøvd å finne en anledning til å ta ei skikkelig rotbløyte. Hittil har alle våre tiltak blitt spolert av tyske venner, som tydeligvis synes det er ustyrtelig morsomt å feire sammen med oss. Problemet med utyskenes tilstedeværelse, er at vi - J og jeg - kommer fra møblerte hjem, og dermed unnlater å skvaldre nordnorsk siden våre venner ikke forstår noe særlig av det. 

Men i går klarte vi å snike oss unna. Aftenen begynte ganske nobelt. Vi var på restauranten "Mädchen ohne Abitur" og mesket oss med den kulinariske höjdaren "Steinbitfilet på søtpotetmos-seng med jordbær". Og alle vet jo at man kan drikke hvitvin til fisk. Så det gjorde vi. Rieslingen smakte fortreffelig. Faktisk bedre enn maten. Så derfor drakk vi enda mer Riesling. Og ble rett så lystige. 

Siden Berlin er byen hvor utestedene stenger når de vil, tok vi en aldri så liten pit-stop hos J. Og stiftet et nærmere bekjentskap med Onkel Smirnoff fra Russland. Som en dårlig hyllest til den kalde krigen, samt påminnelse av at fine er vi ikke, drakk vi russisk vodka blandet med amerikansk Coca-Cola. 

Etterhvert ble det lite igjen av både vodka og brus, så da så vi oss nødt til reise videre. Og hvor reiser to nord-norske kanaljer med styggelig mye promille på tur her i Berlin? Joda, selvsagt til Kumpelnest. Hvor ellers? Dessuten er det sikkert det eneste stedet som ville ha sluppet oss inn i natt. Det var skummelt lite damer på Kumpelnest i natt, derimot florerte det av menn. Vanligvis ville jeg ha ansett dette som en paradisisk tilstand, men de tilstedeværende herremennene minnet meg jamt over om ymse bilder jeg har sett av seksualforbrytere og sadistiske mordere. Og selvsagt var det en galning der som hadde kledd av seg oventil. Synet av dette gjorde at jeg ble fysisk dårlig, så jeg ba ham om å være så vennlig å kle på seg igjen. Han bablet noe om at hadde jeg vært ei dame, så skulle han ha gjort det. Jeg svarte bare at han skulle snurpe igjen smella si, og så sparket jeg han hardt i skinnleggen. Dette er noe man kun bør gjøre hvis man kjenner dørvakta - hvilket jeg alltid innbiller meg at jeg gjør. Etter denne lille voldseskapaden begynner minnene å bli noe ulne. Jeg vet jeg pratet med ei Nadine - en transseksuell mann som skal omopereres om to år. Jeg vet og at jeg pent spurte om å få kjenne på silikompuppene til Nadine. Dette fikk jeg også lov til, da Nadine uansett er lesbisk. Hvordan det derimot føltes, vet jeg ikke mer. En eller annen gang måtte jeg også kaste opp litt. Dette gikk ganske greit for seg, da dametoalettet på Kumpelnest var fullt av visuelle triggere. Det lå brukt toalettpapir rundt toalettet, noen hadde glemt å anvende toalettbørsten etter et større besøk, og en brukt tampong lå og vaket i ei suppe av vann og urin på gulvet. Først nå i skrivende stund slår det meg at jeg kanskje burde revurdere hvilke uteplasser jeg frekventerer.Det neste jeg husker er at jeg kjeftet på en mann - som gjennom mine meget beduggete øyne så ganske bra ut - for at t-skjorten hans var revet i stykker. Jeg var jo hellig overbevist om at litt kjefting og smelling kom til å smelte hjertet hans. Men nei. Det ble til at J tok nakkegrep på meg og slang meg inn i en taxibil. Kanskje like greit, klokka var rundt sju på morgenen. 


Beklageligvis for mine omgivelser, tok ikke festen slutt for min del kun fordi jeg kom hjem. Neida, da fikk jeg det for meg at jeg kunne ringe alle jeg kjenner. Hvilket jeg - til min store forskrekkelse da jeg våknet senere i dag - gjorde. Derfor - unnskyld til alle som enten ble vekket av mitt fyllevrøvl, eller hadde en fyllevrøvl-beskjed på telefonsvareren. Beklager så mye, jeg var full og ensom. Kommer aldri til å gjenta seg. I allefall ikke før jeg igjen havner på galeien med en nordlending. 


God natt.

20110515

Er så snill så ...

I dag var jeg unntaksvis snill. Etter å ha trasket Berlins gater opp og ned, frem og tilbake, hit og dit, ble jeg plutselig overrasket av øsende regn. Himmelens sluser åpnet seg, og de ellers overfylte gatene i Berlin ble med ett nærmest folketomme. Spankulerte rundt i delikatesse-avdelingen til KaDeWe i en time, og bare måtte kjøpe italiensk tomatsaus og skotsk mango-chutney. Og så gikk jeg lei av turister og snobbete tyskere, og gikk ut. Det regnet fortsatt, så jeg satte meg ned på trappa til KaDeWe og tok en røyk. I regnværet stod en uteligger og solgte "Strassenfeger" - ukeavisa til byens hjemløse. Han var gjennomvåt. Menneske på menneske passerte ham, alle snudde hodet i motsatt retning og lot som de ikke så ham. Kollektiv ignoranse. 

Da jeg var ferdig med sigaretten min, hadde den verste regnskuren gitt seg. Uteliggeren stod fortsatt der. Fortsatt gjennomvåt. Fortsatt kollektivt ignorert. I det jeg skulle gå, gav jeg ham to euro, en sigarett, og en fløtekaramell. Og med ett stod det et menneske foran meg og strålte som ei sol, mens duskregnet falt ned. Han takket og bukket alt han var mann for. Og gikk og kjøpte seg ei pølse. 

Jeg gikk hjem og følte meg for en stakket stund som et bedre menneske.

20110503

Min nye helt ...


... er ikke Kung-Fu Panda, men Winston Churchill som uttalte følgende:

What is our policy? 
... to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark lamentable catalogue of human crime

What is our aim?
... Victory, victory at all costs, victory in spite of all terror; victory, however long and hard the road may be; for without victory, there is no survival

Jeg får bare gjenta mitt proverbiale mantra om atter en gang å ha neglisjert denne bloggen. Men denne gangen har jeg gyldig grunn. Tyskland invaderte og okkuperte Norge den 9. April 1940. Dette gjentok seg på mikro-nivå den 14. April 2011. Da fikk nemlig Den Onde Damen et skriv fra Ds advokat om saksøkelse grunnet ervervsskadende uttalelser. Så da var det bare ett å gjøre, og det var å kontakte en advokat, som i ettertid har vist seg å kunne sitt yrke meget godt.

For å gjøre en lang historie kort: D har saksøkt meg for at jeg har skrevet om utroskapen hans på en annen blogg jeg har. Han har visst om denne bloggen i over tre år, og det innlegget som danner grunnlaget for hans saksøkelse av meg, ble skrevet for over ett år siden. Han har med andre ord vært kjent med det i lengre tid. At han nå velger å saksøke meg, anser jeg kun som en hevnaksjon fra hans side. 

Nuvel, jeg er Den Onde Damen - men denne damen får uttalt panikk hver gang hun får brev fra advokater eller offentlige kontor i Tyskland. Da jeg fikk tilsendt sosialforsikringsnummeret mitt, stod jeg og gråt av angst før jeg innså hva det egentlig var jeg hadde fått tilsendt. Jeg bare er sånn. Og dette vet D, og dette utnyttet han til det fulle ved å saksøke meg.

Som jeg nevnte tidligere, advokaten min er en dyktig mann. Og per dato påberoper vi meg kunsnterisk-, presse, og ytringsfrihet. Det er faktisk lov til å si noe negativt om noen uten at det skal ende med rettsforfølgelse. Utover det må D nå motbevise mine påstander om at han har vært utro. 

Alt dette er en ganske surreal opplevelse. Tre uker før D gikk til sak mot meg, skrev og sa han at han elsket meg og ville tilbringe fremtiden sin sammen med meg. Yeah right ... Og selv om kjærlighet tar abrupt slutt, er vel et søksmål noe av det man minst forventer. 

Tror jammen meg at jeg kan satse på en alternativ karriere som manusforfatter for en dårlig TV-serie. 

Hvis noen kjenner til raffinerte hevnplaner, tas de imot med takk! 
 

20110411

Feighetens ansikt


Her skulle det ha vært et bilde av D, men akkurat nå vil jeg ikke se trynet hans. Såfremst det ikke er med to blåøyer, brukket nese, og sprukket leppe. 

Han var aldri særskilt dyktig i å gjøre det slutt, men denne gangen fikk han det faktisk til. Via e-mail. E-MAIL! Hvor feig kan man bli?!? Gjøre det slutt per e-post. 
Og feig er det eneste ordet som faller meg inn (hvis vi utelater en rekke mindre flatterende kraftuttrykk). Vi bor fem minutters gangveg fra hverandre. Vi har vært gjennom dette tidligere. Han er over 40 år. Og så er han så infernalsk feig at han gjør det slutt VIA E-MAIL!!!

Som om det ikke er nedverdigende nok at han er sammen med Den Sjeleløse Glasskårselgersken igjen. Hun som han i allefall ikke ville ha noe mer med å gjøre, da hun er så perspektivløs. Hun som er så umoden. Hun som fyllekjører. Hun som hele tiden var kun opptatt av å eie ham.  Og hun som ga ham en Chlamydia-infeksjon. 
Som om alt dette ikke var sårende nok, så er han Gud banke meg blå så kujonsk at han gjør det slutt i form av e-mail. 

Måtte de begge brenne og råtne langsomt i helvete.

Jeg er sint som et troll.

20110407

Når er det nok?

Først vil jeg takke alle som har skrevet kommentarer og sendt mailer. Tusen hjertelig takk for alle oppløftende, trøstende, og velmente ord. Selv om hverdagen min er ganske preget av ulingen fra fortvilelsens hunder nå, er det betryggende å vite at det fortsatt finnes humane mennesker der ute. At det fortsatt finnes godhet. Ærlighet. Troskap. Og omtanke. 

Jeg fikk mail fra D idag. Forholdet vårt er over. Sånn. Helt enkelt. Via e-mail. Vi bor fem minutters gange fra hverandre. Har jeg lov til å synes at dette er ussel og tarvelig feighet fra hans side? At han ikke er mann nok til å si det til meg under fire øyne? 

I fjor sommer fikk mine lesere lese om et av bruddene mellom D og meg. Innleggene mine i den siste tiden har gitt et lite innsyn i hva han har gjort mot meg de siste fire årene. Medaljens bakside, for å si det slik, hvorpå jeg just nå lurer på hva jeg er medaljert for. For ikke å ha forlatt han for lenge siden? For å ha latt meg lure av både han og meg selv gjennom fire år? For å ha hatt en naïv tro på at D ville leve opp til alt han sa og lovet? Jeg vet ikke. Jeg er rådløs.

Som sagt, forholdet vårt er nok en gang slutt. Helt uten videre og uten noen annen grunn enn at han har nok en gang truffet ei annen dame. Og denne gangen er det hun som han skal gifte seg med, og hun er så fantastisk, og hun gjør han så lykkelig osv. - ingenting av dette er nytt. Hver eneste gang han var utro, utbasunerte han disse ordene. Og så, i det hun ikke lenger var interessant, i det hun stilte de naturlige krav man stiller i forhold, ble hun byttet ut. Da var det igjen min tur. Jeg er Ds Plan B. Jeg er hun som alltid er der for han. Helt til han finner noe nytt han kunne utnytte følelsesmessig. En evig runddans.

Når er det nok?  

Jeg vil ikke betegne meg selv som spesielt hevngjerrig. For meg har det vært tilstrekkelig å drømme opp alskens hevnplaner, for så å la det bli med planene. Dessuten hadde de fleste planene mine aspekter ved seg som neppe ligger innenfor det juridisk tillatte. Og jeg har ingen lyst til å bli stilt for retten grunnet såret stolthet og knust hjerte. 


Men nå, alt dette til tross, lurer jeg på om når nok er nok? Når er det min tur til å gjøre livet til D et helvete? Og har jeg lov til det, og hvis ikke - hvorfor kan han ubestraffet sørge for at deler av min verden herjes og legges brakk? Har jeg krav på å få svar på alle spørsmålene mine om hvorfor han har løyet til meg? Har jeg et moralsk krav på å få vite hvorfor han skrev "Jeg elsker deg" for knapt tre uker siden, for i dag å skrive at han elsker meg ikke og han har det så mye bedre uten meg? Har jeg lov til å kreve et svar på hvorfor han for noen uker siden skrev at han vil tilbringe livet sitt med meg, mens han nå mener at han har det så adskillig bedre uten meg, og ikke vil ha noe med meg å gjøre? 


Selvsagt vil han ikke ha noe med meg å gjøre. Han er jo nyfascinert (forelskelse er noe annet i hans tilfelle) og da er det ikke særs gunstig at "fortiden" forlanger svar han ikke kan gi uten å si seg selv i mot. Og selvsagt er det lett å oppføre seg slik han gjør, når han uansett har noe nytt på gang. 


Men, når er det nok? Etter fire år - når er det lov for meg å ta hevn?

20110405

Påskesavn (Nattlige cerebrale krumspring rundt denne høytiden)

Ååå, nå er det snart påske. Mmmm, fine påsken. Jeg blir alltid hærtatt av en grusom hjemlengsel når denne høytiden står for døren. Men siden jeg skal være her i Teutonia, blir det med drømmene. For jeg drømmer om, jeg lengter etter, jeg savner:

(og bær over med meg, for nå er hjernen satt i fri assosiasjonsmodus) 

 Påske
Frokost på ei hytte. Kokt egg med halvfast plomme og varme rundstykker med blå valmuefrø og ferskt grovbrød på en blåmalt tallerken med skår i. Et glass appelsinjuice og en kopp beksvart kaffe. 


Skitur på kritthvit sne hvor ingen "før" har vært. Et midlertidig terra incognita som du nå skal utforske. Sola steiker midt i ansiktet. Melkesyra svir litt i musklene mens du går fiskebein opp den siste steile bakken. Og så er du oppe og det ligger bare flate vidder foran deg. 

Bålkos og lett svidde brødskiver med gulost. Kakao og appelsin og Kvikk Lunsj.
Litt isfiske og kanskje en hyggelig samtale med noen man treffer i den usynlige løypa. Alle er så glade og avbalanserte og rolige. Så går man videre, hver sin veg, og man er igjen helt alene på fjellviddene. Men man er trygg. 

Liten rast for å se utover landskapet. Og kanskje se ei rype fly lavt på den blåeste himmelen. Lene seg på skistavene og kjenne at ryggsekken veier. Varm solbærsaft og lukten av Blå Swix. Ingen lyder foruten lyden av ski som glir langs snøen. Føle seg som en olympisk skiløper fordi man klarer å kjøre ned et bratt skare uten å falle om.

Tilbake til hytta. Fyre opp i peisen og kjenne varmen stråle. Lese skummel påskekrim mens det begynner å blåse opp ute. Spise påskelam spekket med hvitløk og rosmarin og sitte lenge ved middagsbordet. Mose mandelpotetene og blande de med sausen. Drikke vann smeltet fra snø og ikke gjøre seg store tanker om man kanskje får makk i magen. Høre Radioteaterets påskekrim via en gammel batteridrevet radio, og være både redd og trygg. 

Spille yatzy i lyset fra gamle parafinlamper og gule stearinlys. Bare være stille. Lese gjennom gamle hyttebøker og spise Twist. Og kanskje skrive noen ord i hytteboka om vær, vind, og skiforhold med ei penn påtrykt reklame fra den lokale nærbutikken. 

Måke bort snøen som har føket opp langs døra til utedoen. Hente ved i vedsgården, og legge i peisen og bare høre hvordan det knitrer i tørr never. Og lukte hvordan brent tre blander seg med lukten av lammelår og parafin og snø og solkrem og den litt innestengte hyttelukta. 

Drikke nype-te av et gammelt krus som kun har blitt håndvasket i over tretti år, og som sikkert ikke er helt rent, men det gjør ingenting. Kikke ut vinduet og se stjerner titte frem blant skyene, og kanskje se lys fra ei annen hytta langt borte. Og vite at man er alene, men ikke ensom. 


Sitte i en gammel stol, med ullsokker og ullstrømpebukse på, merke at det brenner lett i ansiktet fordi man glemte av å smøre seg tidligere på dagen. Merke at man er fysisk sliten etter dagens lange skitur. Og at det er greit at hundene ligger i sofaen. 


Ta kveldsstellet i et gammelt vaskefat, brukt av generasjoner før deg. Pusse tennene ute på trappa, før man kryper under ei gammel filtdyne som veier minst fem kilo i et kaldt soverom, men det blir fort varmt under dyna. Kjenne lukten av sengetøy som hang ute til tørk ifjor sommer. Kjenne hvor glatt bomullen er blitt etter mange års bruk. 


Prøve å lese noen sider av påskekrimmen, men raskt merke at øynene siger igjen. I ovnen knitrer det lett. Ute blåser vinden. Og alt som tynget deg før du kom hit er forsvunnet. Du har ubevisst funnet løsninger til problemene. Du har funnet roen. Og kan endelig puste ut og senke skuldrene. Og så sovner du av. 


Dette er hvordan jeg forespeiler meg den perfekte påska. Jeg gleder meg til den dagen jeg får oppleve den.

20110327

Rykk tilbake til "Start" ...

... du mottar ikke 4000 når du passerer.

I stedet for Mallorca. I stedet for opphold på en finca på den sør-østlige delen av denne baleariske øya. I stedet for ti dager med god mat og bedre bøker. I stedet for å slappe av og finne tilbake til den gode tonen. I stedet for å være en mann som står for sitt ord, som lever opp til sine løfter og holder dem. I stedet for alt dette, kastet D meg ut av leiligheta si halv tre om natta. Uten noe videre begrunnelse enn at han var lei av å se meg. For de som kan tysk, vil dere forstå at dette er en heller sterkt moderert oversettelse av "Ich will deine Fresse nicht mehr sehen, du verfickte Schlampe!"

Jeg ble utvist såpass nåde av hans opphøyde Eksellense at jeg fikk pakket med meg det aller mest nødvendige - mobillader og medisiner. Og siden leiligheta mi er strømløs nok en gang (Tusen takk, kjære galning av privat utleier som bedriver selv-justis og gir jamt F i det tyske regelverket for utleie), ble det til at jeg måtte sove over hos en bekjent. Man er ikke mye tøff når man ringer noen tre på natta og spør om man kan få sove på sofaen fordi typen ens har kasta en ut. 


Jeg vet ikke hva som gikk galt natt til onsdag. Tirsdagsmorgen ba han meg om å handle inn ting og tang til reisa. Da jeg traff D samme kveld, sa han til meg at vi ikke kom til å reise på ferie alikevel for han hadde så mye å gjøre jobbmessig. Unnskyld meg, men vi bestilte billettene for to måneder siden! Og hvis han plutselig hadde så mye å gjøre med jobben sin, så skal det mye for å få meg til å tro at han plutselig fant ut dette i løpet av tirsdagen. Og enda mindre troverdig blir forklaringa hans om jobbmengden da han presterte å si at han gjerne ville reise til Mallorca, men da uten meg. 


Så vi kranglet. Selvsagt. En ting er å lyve meg opp i ansiktet, men når ikke en gang løgnen innehar et snev at sammenheng, når den ikke samsvarer med et som ble sagt ett minutt tidligere, eller er konsekvent, så blir jeg eitrende forbanna. Og så begynte jeg og gråte og gikk til sengs. Jeg må ha sovnet av, for med ett våknet jeg av at D slukket lyset og ga meg et kyss på hodet. Jeg fikk ikke sove etter det, og stod opp en halv time senere, lagde mat, vi spiste sammen og alt var i orden. Koste sammen på sofaen, småkysset litt. Egentlig slik det pleier å være. 


Da vi hadde lagt oss, og skulle til å sove, ønsket han meg god natt. "God natt til deg også," svarte jeg "og jeg hadde virkelig gledet meg til ferien". I det det siste ordet gled ut av munnen min, for han opp i et raseri og skrek ut at det var min feil at vi ikke dro på ferie. Fordi jeg er så sur og kravstor hele tiden. Fordi jeg er så perspektivløs. Og for lite i stand til å ta vare på meg selv. Det ene ukvemsordet ble jaget av det neste ut av munnen hans. 


Jeg har ingenting imot en diskusjon eller krangel. Jeg har heller ikke store besværligheter med å motta kritikk for ting jeg gjør (og sikkert ikke burde ha gjort), dessuten er jeg tidvis særs bevisst på mine mangler og lyter. Men - det finnes en grense, og det er når man gyver løs med løgn og fornedrelser av en annens utseende. Når dette skjer, svarer jeg tilbake, ikke med samme mynt vel og bemerke - det prøver jeg å holde meg for god for. Men at jeg sikter på strupen, eller "go jugular" som det heter på engelsk, det kan man ta seg gift på. Så D fikk passet sitt bønnhørlig påskrevet. Store, fete typer. 


Så D reagerte på den feigeste måten man overhodet kan reagere på. Med å bruke sin kroppsstørrelse mot min. 2,00 m mot 1,65 m. 107 kg mot 56 kg. Jeg avskyr mennesker som gjør slikt. Å true med fysisk vold er slik jeg ser det det absolutte lavmål. Og det finnes faktisk alternativer til vold når ens mentale argumentasjonsrekkevidde er oppbrukt. Det er fullstendig legitimt å si "Vi tar denne diskusjonen når vi begge har roet oss ned.". 


I D's tilfelle eksisterer ikke denne muligheten - åpenbart. Hos han er modus operandi å kaste det mennesket han angiveligvis elsker ut på gata halv tre om natta. 


Jeg vet ikke hva som kommer til å skje videre. Jeg vet at jeg får strøm i leiligheta MI mandag. Jeg vet at jeg ikke kommer til å tilgi D dette (så lett ...). Men jeg vet ikke om jeg vil se han akkurat nå ...



20110321

Mer om Ds utroskap

Siden det siste innlegget mitt om utroskap og veien videre, har jeg fått en og annen e-post fra mennesker som er i lignende situasjoner. En av leserne mine la igjen denne kommentaren:


Hei, skjønner at d er vondt. ,MEN, når en mann er utro 6 ganger - vet ikke bakgrunnen - da burde du skygge unna. Hvorfor er han utro? De skriver du ingenting om. Hans notoriske personlighet, er du frigid? Tror du at han med et trylleslag vil forandre seg? Hans løgner skal bli sannhet sier du - hva med dine løgner for deg selv? Du vil tro på han fordi du elsker han.. er ikke det samme type løgn dere begge fabrikerer? Ønsker deg alt godt - det er vondt å elske noen som ikke lever opp til forventningene. Det er et forslitt utrykk som sier "en gang utro - alltid utro - jeg har aldri trodd på dette, men når man lever sammens med en som er utro 6 ganger til tross for at man tilsynelatende har det bra... ja, da er det en sykdom som aldri blir kurert. Forbered deg i fremtiden til å bli en sykepleier på dette området.. og søk først selvhjelp. Hilsen en som vil deg godt. 




Her er de grunnene han har gitt meg, såfremst han kunne gi meg en grunn:




1. Utroskap var grunnet det at jeg var depressiv i to måneder (nær familie som ble alvorlig syk)
2. og 3. Utroskap vet jeg ikke grunnen for, men regner med at det var heller jakten enn byttet som var interessant
4. Utroskap berodde på at han traff en kvinnelig overlege, og hun hadde etter sigende mer fremtidsperspektiv enn meg
5. Utroskap var fordi jeg var i Norge, han i Egypt, og da vi møttes igjen skal jeg visstnok ha vært sur og tverr hele tiden i motsetning til henne


Det 6. utroskapet forklarer han kun med gamle følelser og medlidenhet. Det var med eks-kona. Og i henhold til henne hadde de holdt på all den tid han og jeg var sammen. 


Ja, jeg vet at jeg velger å være blind ovenfor mer enn jeg burde med tanke på D. Ja, jeg vet at jeg bedrar meg selv og går på akkord med min egen selvrespekt og mine prinsipper. Akkurat som han, skaper jeg mine egne løgner for å gjøre hverdagen hhv. livet mitt med ham enklere. Og ærlig talt vet jeg ikke hvem av oss som er verst - han med sine usannheter for å rettferdiggjøre sine egne gjerninger, eller jeg med mine for å gjøre livet enklere. 


Selvsagt er dette en sykdom. Mitt rasjonelle jeg vet det. Mitt emosjonelle jeg vil ikke vite det. "Living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see" sang The Beatles i "Strawberry Fields Forever". Jeg lever mesteparten av tiden med halvt lukkede øyne. Og jeg vet faen meg ikke om jeg skal åpne de eller lukke de helt. 


Om to dager skal D og jeg reise til Spania på ferie. Forskanse oss i et hus langt utenom allfarvei. Dog, siden to uker krangler vi konstant. Hver dag er som å gå på glasskår. Jeg vet ikke hva jeg kan si uten at han farer opp i raseri. I følge ham er det fordi han har så mye å gjøre jobbmessig. Han sier at han elsker meg, men for meg er det ikke kjærlighet når man bruker partneren sin som abstakt huggstabbe for ens egen frustrasjon eller hva enn det måtte være. For meg er slikt emosjonell terror og utnyttelse. For meg er det en sjofel og arrogant ignorans ovenfor følelseslivet til den andre. Og selv om D sier at vi skal bruke ferien til å prate om forholdet vårt, er jeg ikke enig i at ferier skal anvendes til slikt. For, hvis vi må reise til et annet land for å få orden på forholdet, da er det noe grunnleggende galt. Hvis ikke vi er i stand til å ta den praten hjemme, så kommer vi aldri til å bli i stand til å ta den. 




Faen, jeg er sammen med en kranglevoren forhenværende (forhåpentligvis) utro "kaill" (ekte menn gjør ikke slikt). Den samme personen som dessverre er lyset i mitt liv, det beste som har hendt meg (men og det verste), og den som løfter meg opp.


AAAAAAAARRRRGHHHHH! Akkurat nå har jeg ikke noe lyst til å dra på ferie. Er det noen der ute som kan gi meg et råd om hva jeg skal gjøre?


Ganske bitteliten Onde Damen akkurat nå ... buhu



20110318

Utroskap og veien videre

En anonym leser har spurt meg om hvordan det er å være sammen med D til tross for at han har vært utro. Jeg kan bare si en ting: Det er djevelsk vanskelig.


D har bedratt meg flere ganger. Jeg har aldri tilgitt ham. Jeg kommer heller aldri til å tilgi ham et eneste sidesprang. Kjærligheten jeg har ovenfor ham er stor, men ikke så stor at jeg lar de smertene hans utroskap forvoldte meg forbli ubemerket. For utroskap brennmerker en. Uansett hvor sterk man er, å oppleve at det mennesket du elsker fornedrer deg, din stolthet og selvrespekt, dine drømmer og ønsker på den mest tarvelige måten levner gjen store sår. Utroskap er den følelsesmessige ekvivalenten til å få kastet syre i ansiktet. Du er merket for livet, og uansett hvor gode kirurgene er - du kommer alltid til å ha arrene og minnet om smertene. Utroskap er altså et absolutum. 


Så, jeg hverken kan eller vil tilgi utroskapet til D. Hadde han bare bedratt meg èn gang, hadde jeg kanskje vært i stand til å la være å tenke på det. Dog, faktum er at han har bedratt meg minst seks ganger. Og alikevel er jeg her. Tross alle smertene, all vredet og fortvilelsen og frustrasjonen og kvalmen, så er jeg sammen med ham. Hvorfor? Fordi jeg elsker ham. Og fordi jeg er i et emosjonelt avhengighetsforhold til han. På et eller annet vis har D klart å befeste seg så mye i mitt liv og min psyke at jeg har vondt for å forestille meg et liv uten ham. 


Siden vi ble sammen igjen sist september, har vi tilbragt mye tid med å snakke om det som har hendt de siste fire årene. Jeg vet ikke hvor mye av det jeg har fortalt ham om hvordan jeg opplevde sidesprangene hans som faktisk har gjort et inntrykk på ham. Av og til tror jeg ingenting. Andre ganger alt. Men mesteparten av tiden tror jeg at D kun har søkt seg ut de aspektene ved sitt eget utroskap som han kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv. Gjentatt utroskap er også gjentatt løgn. Og i Ds tilfelle (og jeg ville ikke bli overrasket om dette er gjeldene for andre også) har han fabrisert så mange løgner at han er tvunget til å tro på sine egne historier. Han er simpelthen nødt til å akseptere disse løgnene som sannhet, da den faktiske sannheten er for grimm, grusom, og vanskelig å stå til rette for. 


Jeg skrev innledningsvis at det er djevelsk vanskelig å være sammen med D i dag. Vi har bestemt oss for å ikke forbli i fortiden, men heller forsøke å se fremover. I hverdagen greier vi hhv. jeg dette. Alikevel, hver gang telefonen hans ringer, lytter jeg med et halvt øre. Hver gang  han er ute på byen alene, raser sjalusiens stormer i meg. Hver gang han nevner fremmede kvinnenavn, brenner det i magen. Og hver gang vi krangler, må jeg ta meg selv i akt for ikke å tro at den eneste grunnen til at vi krangler, er at han skal kunne rettferdiggjøre nok en affære. 
Dette er tungt. Dette er stress. Og dette ønsker jeg ikke min verste fiende.


Jeg anser det ikke som min oppgave å blindt stole på D igjen. Han har ved flere anledninger iskaldt misbrukt den tilliten jeg hadde til ham. Det er hans oppgave å gjenvinne min tillit. Det er prisen han må betale for sitt utroskap. Dette er alltid prisen den utroe partneren må betale idet man blir sammen igjen. Og det er ikke gjort i løpet av seks måneder. Det skjer heller ikke ved å overøse den bedratte med alskens gaver. Det skjer kun med tid. Forbannet mye tid og erkjennelsen om at man må gå denne Canossa-gangen. Å tore innrømme feilstegene ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor seg selv. Å tore innrømme at man med viten og vilje har ødelagt en del av et annet menneske. Å tore gi seg selv det løftet at man aldri mer skal være utro. Er man ikke villig til å gjøre disse simple ofrene - og simple er de jamført med den skaden man forvolder den man bedrar - er forholdet uansett dødfødt. 


Så, til min anonyme leser: Jeg vet ikke om det jeg har skrevet er til hjelp for deg. Hvis det er et råd jeg kan gi deg, så er det å aldri slippe DEG selv ut av syne. Og hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med, send meg en mail: denondedamen (at) aol.com

20110308

Ooops I dit it again!


Jeg forsømmer dette blogg-helvetet jeg egenhendig har skapt. Men det er en forsømmelse som er nødvendig. Skulle jeg skrive om alt jeg legger nesen oppi og har en mening om, ville jeg ha slitt ut tastaturene på flere edb-maskiner. Og hisset på meg stort sett alt og alle. De siste ukene har jeg f.eks. irritert på meg fire rynker og en sprukken milt over følgende:


1. Utidig bruk av ordet "sinnsyk" av ymse personer. Aftenpostens Per Egil Hegge tok dette heldigvis opp, og jeg - som sinnsyk - kan bare si meg enig i hans utsagn. Utover det blir jeg rett og slett mannevond over alle anglisismene som verserer der ute. Cry me a river hvis du er uenig! LOL og ROFL og BRB og bla bla bla.


2. von Guttenberg-forkjempere. Hvordan skal lille jeg få tillit til politikere når det viser seg at de med viten og vilje bedriver løgn og bedrag? Selv om dette fant sted her i Tyskland, ville det ikke forundre meg om vi har lignende tilfeller i Norge.


3. Det der såkalte lyset i mitt liv, også kjent som D. Akkurat nå er han en muggete, furtete, ublid kis, og er derfor degradert til "stearinlys-stump". 


4. Uforskammethet. Greit nok at man er en dyktig skiløper, men det er ikke dermed sagt at man kan oppføre seg som en snøsel. (Det fine med å sitte her på berget i Teutonia mens VM pågår i Norge, er at jeg slipper unna alt som har med skigåing og dets like å gjøre)


5. Forbanna Anni som alltid stikker av med limet til de falske øyevippene mine og glemmer å gi det tilbake. Jeg vet hvor du bor, di merr!!! (En etasje under meg)


Tja, ellers skjer det lite. Psoriasis-medisinen hhv. kortison-salvene begynner langsomt å gjøre livet noenlunde levelig. Og fredag skal jeg til hudlegen igjen for videre utredning. Og siden jeg heller ikke rører alkohol for tiden, er det lite å berette om fra den kanten. Siden jeg ikke tilbringer helgedagene med villmannsfylleri og dertilhørende ødeland-tendenser, har jeg jo plutselig penger til overs. Og de bruker jeg selvsagt opp på mye rart, som f.eks. svindyre hudbehandlinger, gourmetsalt, og bøker. Alltid bøker. 




1. 50 ideas you really need to know - Ben Dupré 
Som intellektuell dverg er jeg alltid på utkikk etter bøker som får meg til å virke intelligent. Om ikke annet som blærefyll i bokhylla.


2. The Hidden Reality - Brian Green
Jeg liker Brian, og Brian liker tydeligvis meg - for han skriver slik at jeg også kan begripe litt mer om verden og alle de andre verdene rundt meg. Og kanskje kommer jeg til å møte mitt parallelle-jeg en dag. Havoc galore!


3. The Disappearing Spoon - Sam Kean
Om historien bak det periodiske system. Greit å kunne briefe med skulle jeg havne på nørdeparty.


4. Min svarte notisbok - Den Onde Damen
Her skriver jeg ned alle navnene på personer jeg skal si et alvorsord til. Dette er den sjuende boka så langt i år.


5. Handbuch Nähen - Lorna Knight
Ja, jeg syr. Litt. Veldig skjevt.


6. Knitting on the Road - Nancy Bush
Ja, jeg strikker også. Herremin! Husmor! Husmord!


7. Blackwork Technique et modèles - Sonia Lucano
Jada, jeg broderer til og med. Alltid greit å kunne tilby Holbein-sting og Austmannarenning skulle noen behøve hjelp for å få sydd på en arm e.l.


8. Noir - Sonia Lucano
Enda en bok om svartsøm. Min fetisj for denne broderi-formen gjenspeiler deler av sjelen min. Svart ...


9. Nähen Alle Techniken Schritt für Schritt 
Kjøpt i den tro at NU skulle jeg endelig lære å sy rett. 


10. If ignorance is bliss, why aren't there more happy people - John Lloyd & John Mitchinson
En samling sitater. 


11. The Big Questions: Physics - Michael Brooks
En av de store greske filosofene mente at politikere burde studere fysikk, da fysikkens verden kunne gi svar på ymse politiske problemstillinger. Siden jeg har tenkt å ta over verden, anser jeg denne boken som grunnlektyre.


12. The Adventures of Huckleberry Finn - Mark Twain
Dette er angiveligvis en klassiker, og derfor må jo åndssnobber som undertegnede lese den.


13. Treasure Island - Robert Louis Stevenson
Også en klassiker. Dessuten er jeg en kvinnelig utgave av Captain Jack Sparrow i mitt parallelle univers. 


14. Around the World in Eighty Days - Jules Verne
Det blir litt som Bibelen, jeg har sett filmen og aldri orket lese boka. Siden jeg ikke vil lese Bibelen, leser jeg denne istedet. Og tilbringer sikkert noen timer ekstra i skjærsilden av den grunn.


15. The Elegant Universe - Brian Greene
Denne kjøpte jeg faktisk i fjor sommer, men siden jeg den gang også kjøpte mange andre bøker, samt i mellomtiden har handlet enda flere, har jeg ikke fått lest den før nå. Flott sengelektyre. Av og til må jeg tenke så hardt og nøye etter at jeg sovner av. 


16. Longman English Grammar - L. G. Alexander 
Denne er gammel. Og fortsatt fin. 


17. Pride and Prejudice - Jane Austen
Kjøpt hos bokbutikken på Oslo Lufthavn - et sted som pleier å føre meg ut i fristelse og økonomisk havari, det være seg med illustrerte utgaver av Tolkiens "Ringenes Herre", Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", Andre Bjerkes dikt, eller Tommy og Tigern-bøker.  En mellomlanding på Gardemoen uten bokbutikkbesøk blir som bakfylla uten å kunne huske at man var full i det hele tatt - steikende kjedelig og poengløst. 


Forresten, heter det egentlig "kjøpt hos" eller "kjøpt på"? Eller er det "kjøpt i"? Blir nemlig forvirret av konstellasjonen meg+norsk+tysk+preposisjoner ...




  

20110222

De Profundis

(Dette er et åpent brev til min psoriasis - hvis det ikke er av interesse, stikk og tell småstein!)










Til min psoriasis,


helt siden jeg var atten, har du vært min trofaste følgesvenn. I begynnelsen krevde du lite av meg. Du var bare en liten flekk på den ene albuen, ikke større enn en 50-øring. Lite ante jeg den gang, hvilken reise du og jeg senere skulle legge ut på. Høsten 1999 fikk jeg en streptokokk-infeksjon, men det likte du ikke. Du ble så trist og lei deg, at du begynte å gråte. Psoriasis guttata kalte man deg. Og du gråt over hele kroppen min. Du gråt så mye at det etterhvert ble vulgært. Psoriasis vulgaris ble etterhvert ditt nye navn. Påfulgt av Invers, Seborroisk, Erytroderm og Pustulær. Det var ikke et sted på kroppen min hvor du ikke utfoldet deg. Til og med øregangene var et bosted for deg. Dermatologene elsket deg, fordi du var så mangfoldig. Fordi man kunne bruke deg og meg - ditt såkalte lerret - i undervisningsøyessmed. Jeg derimot, begynte langsomt og sikkert å hate deg. Og jeg hater deg fortsatt. 


Jeg hater at du klør. Og at du får meg til å klore opp huden min, for du gir deg ikke før blodet flyter. Og jeg hater deg for svien som kommer etterpå. Jeg hater at du alltid legger igjen beskjeder om hvor jeg har vært i form av hudflak. Og takket være deg, heter min beste venn "Herr Støvsuger". Jeg hater deg for alle håndduker og sengetøysett jeg har ødelagt grunnet tiltak for å bli kvitt deg. Tjæresalver og ditranol-behandlinger. Jeg hater deg for alle de gangene ditt nærvær har vært årsak til at jeg har litt nektet inngang på offentlige bad, nektet behandling på hudpleiesalonger, for de gangene du sørget for at folk på tog/buss/trikk reiste seg og satte seg et annet sted. Fordi de hadde angst for deg. Jeg hater deg for alle de varme somrene jeg må kle på meg langermede skjorter og lange bukser, bare for at du får meg til å skjemmes over mitt utseende. Jeg hater deg for at du frembringer denne skammen i meg. Slik at jeg ikke orker å gå ut og være blant mennesker. Fordi jeg klarer ikke alltid å gi blanke i hva andre synes og tenker, og av og til gjør det faktisk vondt at andre mennesker ikke en gang vil håndhilse, eller at fremmede skuler på hendene mine og tror jeg er spedalsk. Jeg hater deg for at du får huden min til å sprekke, slik at jeg får åpne sår og dermed større infeksjonsfare. 
Jeg hater deg for at du ikke liker sol, og sørger for at det klør ekstra mye når jeg har vært i sola. For jeg liker sol! For svarte!!! 


Jeg hater deg for alle behandlingene du ikke reagerte på. For alle lugubre hjemmebehandlinger du lurte meg til å prøve ut. Hestemelk, noni-saft, vannkur, vegan-kost, ikke-melkeprodukter, ikke-sitrusfrukter, ikke-kjøttprodukter, homøpati, akupunktur, meditasjon, sopp-teer, bla bla bla! Takket være deg har jeg brukt en umengde penger på sjarlatanske behandlinger. Og jeg hater deg for alle de gangene du fikk meg til å bryte sammen og sitte hjemme og gråte. Av frustrasjon. Av forbannelse. Av oppgitthet. Og av smertene. Slik som på søndag. Da fikk du meg forbanna langt ned. Jeg håper du er skikkelig stolt av deg selv, din satans yngel. 


Det er sytten år siden du kom inn i livet mitt. Nå kan du dra igjen. Du er ikke velkommen lengre. Jeg er lei av deg. Gå bort. Forsvinn. Stikk. Du er en persona non grata. Faen ta deg.


(Forfatters anmerkning: Jeg begynte på en ny medisin sist fredag. Fumaderm heter den og av erfaring vet jeg at den fungerer. Dette innlegget er bare masse oppsamlet frustrasjon over å ha en kronisk hudsykdom)



20110215

Li La Letargi


Får ikke sove. Har lånt Ds morgenkåpe. Minn meg på at jeg kjøper ham ei ny. Ser jo ikke ut. Dessuten røyker jeg altfor mye. 


Siden det er Berlinale her i byen, var jeg unntaksvis på kino lørdag. Sammen med denne morokaren:



ron-jeremy.jpg

Ron Jeremy - I salute you. 

Neida, satt ved siden av en tyrker som var så galopperende homoseksuell at vi straks ble bestevenninner. Og han bare må være Ron Jeremys ukjente tyrkiske tvillingbror. 

Etter filmen var jeg på premiere-fest, men der var det bare tyske og tyrkiske filmstjerner, så jeg orket ikke drikke meg full til allmenn beskuelse, til tross for at det ble servert tyrkisk hjemmebrent (Raki). I ettertid angrer jeg litt, siden det var en masse  tv-stasjoner der som lagde reportasjer. Jeg var hjemme halv to om natten, og tilbrakte resten av natta med å se gamle Sherlock Holmes-episoder. 

Utover dette lille sosiale krumspringet, er jeg bare en menneskelig definisjon av letargi. 

20110131

Ting enkelte damer gjør men aldri vedkjenner seg

Altså, jeg har så langsomt fått tilbake nok motorisk koordinasjonsevne til å treffe kun to av tastene på tastaturet istedet for sju hver gang jeg vil skrive noe. Var nemlig på ei forferdelig absinth-fylla på fredag. Uffda. Ble nok et betraktelig cerebralt brukstap, men det gjør jo ingenting - jeg har så mange IQ-poeng at jeg strengt tatt burde melde meg inn i MENSA. Dog, så lenge den organisasjonen frembringer vonde og smertefulle assosiasjoner til et månedlig helvete, så lar jeg være.


Uansett. I dag har jeg gjort to ting. Det ene var befattet med misbruk av Ds kredittkort. Jeg var nemlig å handlet vinyl-plater. Mange, fine vinyl-plater. I morgen skal jeg kjøpe meg platespiller. Og da skal hele Hauptstrasse få høre både Slayer og Miles Davis, Charlie Parker og Tom Waits. 


Det andre jeg gjorde er noe som jeg banner på at mange damer gjør, men ikke vedkjenner seg i det offentlige rom. I dag satt jeg i nesten en time på dass og leste avisa. Jeg er sikker på at andre søstre der ute pleier å gjøre akkurat det samme, selv om dette er et absolutt tabu hva feminin opptreden angår. Men for helvete - for det første er det få steder i verden hvor man kan få lest avisa uforstyrret. For det andre så er det ikke så spennende å sitte på do, sett bortifra hvis man nærer en større fasinasjon for kroppens etterlatenskaper. For det tredje var det en rekke interessante artikler å lese i avisa (The International Herald Tribune, bare for å skryte litt), og for det fjerde er det faktisk ganske trivelig å lese avisa på do. Godt og varmt er det også. 


Regner med at ingen tar det ille opp at jeg ikke har bilder av hvordan jeg sitter på ramma med avisen og min lange ull-underbukse nede på anklene. 


Tuddeluuuuu  

20110123

Jeg er ...

... verdens mest kjedelige person. Var edru hele helga, til tross for at jeg hadde store planer om å hengi meg alkoholens rus og faenskapets salighet. Det er jo Fashion Week her i Berlin, og lørdag skulle jeg på et eller annet After-Show. Noen som tror at jeg er et stil-ikon (ha ha) hadde ordnet gjesteliste og bla bla, men siden D var i surke-humør, ble vi/jeg hjemme istedet. Kanskje like greit, da jeg tuslet rundt i badekjolen min hele kvelden. 


Forøvrig ble jeg full som en dupp torsdag. Anni kom innom med noen vinflasker. Siden disse vinflaskene var ubevandret territorium for oss begge, måtte vi prøvesmake. Man kjøper jo heller ikke en bil uten å prøvekjøre den litt først. Uansett, jeg ble både full og full av garvesyre, og satt etterhvert i mitt eget lille univers og skravlet russisk for meg selv, trallet litt på "Internasjonalen", tittet langt ned i vinglasset, og hadde fine, blå tenner. 


Fredag var jeg på IKEA, men jeg kjøpte ingenting. Ser ut til at jeg klarer å opprettholde nyttårsforsettene mine ganske bra. Jeg leser både "Die Zeit" og Jane Austens "Pride and Prejudice", har ikke kjøpt masse tullball på IKEA, jobber litt mer, og full blir jeg visstnok også. Trening og slankekur begynner jeg med i morgen. Mandag er en fin dag for slike aktiviteter. 


Dessuten, i morgen skal jeg bli et nytt og bedre menneske. Tror jeg.

20110117

Du skal holde hviledagen hellig ... som om!

Altså, jeg er humanist av såkalt religiøs overbevisning. Men av og til blir jeg litt kristen og ber til Gud. Som på lørdag. Da var jeg skikkelig på luggeføre. Årsaken stod fortsatt på kjøkkenbordet. Seks tomme vinflasker, to tomflasker vodka, ei halvfull/halvtom flaske appelsinjuice. Tror appelsinjuicen må ha vært dårlig. Dessuten la det en lapp på bordet. Jeg får visstnok ikke være brudepike alikevel. 


Men la oss nå spole fredagsfilmen litt tilbake, slik at alt får sin logiske forklaring. Fredagkveld dro D og jeg på en anstendig matbutikk. Jeg elsker store matbutikker. Velassorterte matbutikker. Matbutikker hvor varene er pakket ut og ikke står i kartongen de ble levert i. Jeg liker fulle ferskvaredisker og hyllemeter på hyllemeter med ulike typer melk, youghurt, og sennep. Og enda bedre liker jeg matvarebutikker som tilbyr hele vin-sortimentet til Vinmonopolet med mere. Ære være Tyskland for slikt. Og jeg storkoser meg når D og jeg er på matauk ilag. Og vi kjøpte mat og vin som om vi skulle på hyttetur langt vekk fra allfarvei i minst en måned. Men det skulle vi jo selvsagt ikke, vi skulle jo bare rett ned i gata. 


En time senere satt vi da her, D og jeg, Anni og Kai. Og drakk vin. Fine, gode vinen. Husker selvsagt ikke hva den heter, men den smakte i allefall ikke som husholdningssaft blandet med HB. Siden Anni og Kai skal gifte seg til sommeren, ble jo dette selvsagt temaet for kvelden. Tre flasker vin senere, hadde Kai hatt fire nervøse sammenbrudd, da det tydeligvis ikke har vært mye til kommunikasjon mellom ham og hans vordende brud hva bryllupet angår. Han var visstnok ikke klar over at Anni har planlagt et 50-talls bryllup med omlag 70 gjester - og det er bare de som hun vil invitere. Og at hun vil sage ned noen gamle eiketrær i hagen for å få plass til en badestamp var Kai også ubevisst. Men, det største sjokket kom i det Kai fikk vite at jeg skal være brudepike. Vill i blikket og med hysterisk latter tok Kai repern på ei vodkaflaske i en fåfengt håp om å få nervene under kontroll og kanskje våkne opp fra dette grusomme marerittet som utspant seg. Anni og jeg syntes dette var kostelig underholdning, skålte i glassene, og begynte å planlegge utdrikningslaget. Rundt rødvinsflaske nr. 5 hadde vi besluttet å ta feiringa i Norge. Halvveis nedi flaske nr. 6 hadde vi planlagt hytteturen. Etter noen Screwdrivers hadde jeg besluttet at vi skal kjøre rundt i den norske fjellheimen på firhjuling, iført hver vår Marius-genser, og skyte med hagle. Og da var festen visstnok slutt. 


Og - som sagt - nå får jeg altså ikke være brudepike alikevel. Herlighet, jeg synes jo idèen min er bare helt råtøff. Men greit nok, hvis de skal være ekle, så skal de også få smake Den Onde Damens hevn. Jeg sier bare en ting: Jeg håper de liker surströmning. FOR DE SKAL FAEN TUTE MEG FÅ ET PALLELASS AV DET I BRYLLUPSGAVE!!!


Lørdagen var jeg som skrevet noe redusert, og selvsagt betuttet over at mitt livs største drøm hadde gått ad undas. Men så fant jeg ei side som selger surströmning, og da var alt så mye bedre. 


Hviledagen søndag inneholdt langt fra hvile. Siden D og jeg skal titulere oss som samboere i en ikke altfor fjern fremtid, har vi begynt og forberede oss på denne tilstanden. Før jul kjøpte D et klesskap fra 20-tallet til meg i julegave. Skapet er kjempefint, men av og til lurer jeg på om noen jødebarn gjemte seg der inne i det nazistene herjet rundt. Og da blir jeg litt trist. For hva om klesskapet mitt faktisk bærer på en slik tragisk historie? Men nok om mine hjernespinnerier. I dag derimot, malte vi det som skal bli mitt avlukke. Mitt avlukke er på 40 m2, hvilket er omtrent total-størrelsen på leiligheta jeg leier i dag. Og siden jeg pleier å selge/gi bort/kaste alt jeg ikke trenger hver gang jeg flytter, så blir "lekerommet" mitt litt som strofen fra "Du ska få en dag i mårå":


... med blanke ark og farjestfter tel ...

Forøvrig har det sine fordeler å ha en håndverk-begavet arkitekt som fremtidig samboer. D kan alt om maling og slikt. Og så har han alt man trenger av utstyr. For ikke å snakke om viten om hvordan man gjør slike håndverksmessig ting. Altså, jeg kan også et og annet om plugger og sager og skrutrekkere, men må vemodig innrømme at D er og blir meg overlegen når det kommer til slike aktiviteter. Dog, det gjør ingenting, for da kan jeg gjøre ting jeg er flink til, som for eksempel å shoppe. Og planlegge grusomme hevnaksjoner ovenfor de som våger å legge seg ut med Den Onde Damen. Suuuuuurströööööömning ...

Jeg tok faktisk noen bilder fra renoveringsprosjektet, men jeg orker ikke begynne å lete frem kabler og bla-bla. Dessuten er jeg trett. Og i morgen tidlig skal jeg på treningsstudioet og løfte på meg både brokk og skive-utglidning. Sist uke hadde jeg bare gangsperre i fire dager ...



20110110

The road to hell is paved with good intentions

Ja, ja, ja - 2011! Nytt år og nye muligheter. Aviser og ukeblad er fulle av slankekurer og årshoroskoper - her skal det avspekkes i henhold til hvilken ascendant månen står i og hvor i verden mamma befant seg i det man ble presset ut av kosehulen og inn i dette begredelige livet.  Noen forskere utbasunerer "Du kan ikke trene deg slank", mens andre hårdnakket legger inn protest mot slike utsagn fra fagkollegaer. Andre mener igjen at man skal ikke spise karbohydrater, men derimot gjerne mengder med fett. Det er Fedon og Atkins, Southbeach og Dr. Kneipp, KK's superdiett og blodtypediett, og jeg vet ikke hva. Jeg søkte nettopp på Google etter ordet "diet" - og fikk 221 000 000 treff. 


Men dette innlegget er ikke myntet på en langvarig diskusjon om slanking og slikt. Eller horoskoper for den saks skyld. Det overlater jeg til de (u)faglærte. 


Veien til helvete er som sagt brolagt med gode forsetter, og er mine for 2011:


1. Gå ned i vekt
 - i 2009 gikk jeg ned så mye i vekt at legen sa til meg at enten fikk jeg værsågod legge på meg, ellers ble det tvangsinnlegging. Jeg byttet lege og er ennå ikke tvangsinnlagt. Den gangen var det ingen bevisst slankekur fra min side, det eneste jeg gjorde var å spise hovedsaklig mye grønt, samt gå mye. Uten joggesko eller fancy treningstøy. Neida, jeg bare slendret meg gjennom Berlins gater og parker og var såre fornøyd, da dette for meg er mental hygenie. Igår - derimot - var jeg på den store stygge vekta, og så at en juleferie tilbrakt hodestups i kakefatet og ribbefettet, samt fire lykkelige måneder med D virkelig har satt sine spor. I løpet av 2010 har jeg faen banke meg lagt på meg tretten kilo. Ikke noe rart at buksene er blitt trange og jeg kan tilby et reservehjul hvis noen skulle punktere. Jeg besluttet straks å melde meg inn på treningsstudio, og belønnet meg selv med en 6-pakning med Kvikk Lunsj. 


2. Bli en enda verre åndssnobb
- Jeg skal gå på enda flere utstillinger og fisefine kammerkonserter. Jeg skal lese enda flere klassikere og se enda flere skurrile filmer som man trenger på sin åndssnobb-CV. Jeg skal lære enda flere fine og fjonge fremmedord, og belemre mine omgivelser med utidig anvendelse av disse. Jeg skal utdanne meg innenfor gastronomiens uttrykker og lære meg navnet på minst en hvitvin utover Peach Canei. Og heretter heter det ikke "sjokoladekake", men "fondant". Selv om det er Sacher Torte. 


3. Bli den perfekte husfrue
- Selvsagt skal jeg beholde min polske vaskehjelp. Jeg anser dette som en moderne form for folkehjelp, samt støtte til distriktene. Dessuten, hvorfor skal jeg gjøre noe som hun kan adskillig bedre enn meg? Men jeg lover å heve lønnen hennes ... litt. Det jeg derimot skal gjøre i 2011 er å sy ferdig lappe-teppet til D, brodere duker og løpere og mye annet tull i både Hardanger- og svartsøm, for ikke å utelate korssting. Utover det skal jeg stjele kredittkortet til D og kjøpe en sånn der KitchenAid-maskin, for det har alle prektige  og designbevisste husfruer. Om jeg kommer til å anvende den i min galskap om å mutere til "Årets husfrue" er ennå usikkert, men om ikke annet så kan den stå fremme og gjøre nytte som snobbefaktor.


3.1. Utvide kokke-repertoiret
- D er verdens mest takknemlige når det kommer til mine kokkekunnskaper. Han spiser alt jeg lager, forutenom fiskeboller i hvit saus (oi, Sauce Bechamel heter det visstnok). Dog, det er nok bare et tidsspørsmål før han blir lei av mine gjengangere på kjøkkenet: 
 - Biff med hjemmelaget potetstappe (Entrecote avec pommes mousseline fait mason)
 - Salater
 - Spaghetti Bolognese


Jeg leser jo mer enn gjerne kokebøker, og har inntatt mangt et lekkert tenkt måltid mens jeg egentlig knasket i meg knekkebrød og havregrøt. Og selv om jeg er usedvanlig dyktig til å innbille meg at jeg spiser Coq au vin i stedet for vannsuppe, betviler jeg at D lar seg lure like lett. 


4. Champagne for all!!!
- Jeg akter faen forbanne meg på å drikke enda mer champagne i 2011. Og jeg skal bli enda mer full og full av faen enn jeg var i 2010. Jeg skal slutte å drikke husholdningssaft med vodka når jeg er ute, men heller ta en finere coctail som eplesaft og vodka. Jeg er jo tross alt på kontinentet


5. Ikke mer villmannshandling på IKEA
- Jeg skal kun kjøpe te-lys når det er det jeg skal ha. Jeg skal slutte å komme hjem med to stappfulle blåe poser, fyllt til randen med ting jeg overhodet ikke trenger. Ærlig talt - hvem trenger elleve ovnsformer?!? Eller sju ulike typer vannglass à åtte stykk? Og nei, jeg trenger ikke 277 plastikkbokser til oppbevaring av restemat! Jamfør vektstigningen i 2010, blir det jo åpenbart ikke rester igjen.  


6. Arbeide mer
- Til tross for at jeg pålagt meg selv å innstille barbar-shoppinga på IKEA, betyr ikke det at jeg skal gå hårdhendt til med sparekniven på alle de andre utgiftspostene i kategorien "Unødvendig luksus". Neida, den skal trappes opp. For at dette skal bli mulig, trenger jeg mer penger. Det første som skjer er at jeg og D flytter sammen, hvilket frigjør noe penger i husleie. I allefall nok til et par sko i måneden. Og siden jeg skal slanke meg, trenger jeg jo ny garderobe, hvilket kommer til å bli dyrt. Derfor må jeg arbeide mer. Og bli flinkere til utnytte nettverkene rundt meg. Dessuten har jeg bare godt av å få utvidet min språklige horisont. I fjor arbeidet jeg på et større prosjekt innenfor trafikkteknologi. Dette medførte mye research og tilegnelse av fagbestemt terminologi. Nå betviler jeg at jeg kommer til å dra stor nytte av dette i min private liv, men man vet aldri hvem man kan risikere å komme i snakk med på en flytur. I år satser jeg på at mitt oversetter-livs våte drøm går i oppfyllelse, og at NASA ringer og spør om hjelp.  


7. Være mer ond
- Jeg er jo blitt en liten pusekatt!!! Fy flate, jeg gremmes av meg selv inn til beinmargen. Det var altfor lite skyting med fysisk og verbal hagle i 2010, det var altfor lite pøbling, det var altfor lite raffinert ondskap. Hadde jeg hatt som mål å mobbe mer i 2011, ville jeg hatt evig nok å ta av, spesielt innenfor norske rosa-blogger. Men mobbing er ikke ondskap, det er skitten feighet, og slikt liker jeg ikke. Så, for å få opp andelen Ondskap i livet mitt, selv om det i første omgang kun rammer meg selv, skal jeg gjenoppta tradisjonen med å drikke meg fra gård og grunn hver helg. Det er som oftest i ladevins rus at de beste idèene kommer. 


Men nå må jeg stikke, skal på det der treningsstudioet og late som jeg vet hva markløft og armhevinger er for noe. Hvis jeg ikke har skrevet noe innen en måned, så er det fordi jeg ufrivillig prøvde å ta livet av meg på tredemølla. 

20110105

Oi oi oi så glad jeg er ...

... for at min leserskare er bitteliten. Er tilbake i Teutonia, alt er såre vel, D kommer tilbake fra Egypt på torsdag etter å ha badet og koset seg verre med haier i tre uker, og jeg sitter her og leser siste sladder fra blogg-Norge. Ser at Norges svar på Angelina Jolie har bestemt seg for å legge ned bloggen sin, det har visstnok vœrt stemmefusk ved avstemingen om Norges største blogger, og nå rasles det med de verbale sablene. 


Og da tenker jeg: Hvor fint at jeg slipper å forholde meg til alt dette. Jeg tilstreber meg mitt daglige brød ved å jobbe som tolk og oversetter, samt lærer for sosialt vanskeligstilte barn. Jeg vil ikke ha reklame på denne siden, fordi jeg synes reklamene for det meste er hjerneløse, samt at jeg selv vil velge når jeg utsetter meg selv for markedsføringens harseleringer med sinn og selvfølelse. Jeg har ikke noe ønske om å vœre forbilde for noen andre enn meg selv. Og jeg vil heller ikke utsettes for sosial knebling for mine ytringer. 
Når jeg i en rus av selvforherligelse leser gjennom tidligere blogg-innlegg, tenker jeg av og til at jeg like greit kunne ha kalt bloggen min "En nordnorsk fyllefants bekjennelser" (fritt stjålet fra den finske boken med tittelen "En finsk fyllefants bekjennelser"), men da jeg entret denne arenaen for et år siden, var det mest for å dokumentere min egen ondskap. Jeg vet - og jeg antar at dette gjelder for de fleste andre som begynner med blogging - at jeg ikke hadde tenkt sœrlig nøye igjennom hva jeg bega meg utpå. Idag er "Den Onde Damen" mitt fristed til å bedrive verbal terror så vel ovenfor andre som meg selv. Dette er min lekeplass for å komme med meninger, tanker, erfaringer, opplevelser og innspill. På et år har jeg hatt litt over 4000 besøkende, men sikkert halvparten av disse har vœrt meg selv. Og blandt de resterende 2000, var det garantert Google som stod for 1500. Hvis man så tar de 500 som er igjen, og tenker seg at enkelte av disse er gjengangere, så er jeg vel nede i omlag 70 unike lesere. Og vet dere hva? Det er helt greit! Jeg er fornøyd. Jeg trenger ikke flere - av den helt enkle grunn at disse 70 menneskene faktisk utgjør toppsjiktet av hva Norge har å tilby av åndselite, og jeg er nesten litt rørt av at jeg har funnet mine sjelefrender. 


Men nok om det. Jeg holder på å sulte ihjel. Anni og jeg tømte i oss bare ei flaske fransk jubelbrus da jeg kom hjem i kveld, og nå sitter jeg her og har muligens litt for mye promille i blodet til å kjøre på butikken. Kjøleskapet er selvsagt tomt, hvis man ser bort ifra min kolleksjon av ymse sennepssorter. I fryseboksen ligger 3,5 kg ribbe jeg som smuglet inn over grensa i kveld (og gjett hvem som ble stoppet for tredje gang på et år?!?), men det tar alt for lang tid å tilberede den. Hmrf, får vel gnage litt på melposen da. 


Tudeluuu!

20110104

Godt nytt år

Altså, nå er jeg så ferdig med jula 2010 at det er bare ett å gjøre: Returnere til Teutonia. Hvis jeg ikke snør inne snart, så fryser jeg på meg laus-unger. Derfor setter jeg seil mot sydligere trakter, og blir å finne på Berlins bredder om mindre enn 24 timer.

Jula 2010 var en edruelig affære. Jeg ble jo typisk nok syk, og når man blir syk nok til ikke å drikke alkohol i disse gudsforlatte traktene, så blir man beæret med oppgaven om å få folk og fanter sikkert hjem. Særlig når man vet at det koster en tusen-lapp å ta drosje hjem. Så i jula bedrev jeg pirat-taxi virksomhet, og har lovet meg selv å aldri mer reise hjem til jul.

Forøvrig så har jeg et spørsmål til de som er foreldre der ute blandt mine lesere:
Hvordan snakker man om sex med en usedvanlig nyskjerrig ti-åring?

Etter at vi hadde fråtset i oss en kalkun foret opp på anabole steroider og vekst-hormoner, og sendt opp et halvt statsbudsjett i nyttårsraketter, skulle jeg kjøre hjem datteren til en god venn av meg. Lille H er ti år og mitt øyegull. Jeg har vært så heldig å få være liksom-tante til henne siden hun ble født, og hun er et råskinn på å gi bjørneklemmer hver gang vi møtes.
Uansett. Lille H satte seg i bilen, tok på seg bilbeltet, og så begynte vi å kjøre. Etter omlag fire hundre meter, begynte julas mest surreale opplevelse med følgende passiar mellom lille H og meg:
H: Du Onde Damen, jeg vet jo hva sex og samleie er, men hva betyr "å knulle"?
DOD: (mildt sagt sjokkert, og for en gangs skyld målløs) Vel, å knulle er det samme som sex og samleie, men det er et veldig stygt ord som pene piker ikke skal bruke.

Resten av turen ble jeg bombardert med spørsmål om - akkurat - sex og samliv. De eneste halvveis fornuftige svarene jeg kunne by på, var at Lille H ikke skal la seg kue av en gutt; hun skal aldri la seg overtale til å gjøre noe hun ikke vil; hun skal konsentrere seg om skolen og få veldig gode karakterer; det med kjærester skal hun først begynne med når hun blir tyve; og hun får ikke lov til å sitte på med fremmede mennesker når hun skal hjem fra fest. Da skal hun heller ringe meg.

Men hvordan i all verden skal man omgås med et ti år gammelt barn som lurer på om jeg og D har sex, hva sex-leketøy er, hva menstruasjon er, og hvor gammel man bør være før man får barn. For ikke å snakke om hvor barna kommer ifra. Og historien om storken står til stryk når spørre-damen er velbevandret i Mona og Mikkels spalter i ungdomsmagasinet TOPP. 

Jeg går ut ifra at seksualiseringen av barn er like fremtreden i Norge som den er i Tyskland. Og jeg synes faktisk det er synd. Hvor min generasjon (å dæven, nå høres jeg eldgammel ut) kunne få Lolita-stemplet idet vi ble tenåringer, ser det ut til dagens Lolitaer knapt nok er ferdig med førskolen. Går man gjennom bademoten i barneavdelingene til H&M, Cubus etc., finner man idag samme badetøy til barn som for tjue år siden heller var å finne på modellene i ublu herre-magasiner. For tre år siden var det en stor sak i "Der Spiegel" om seks-åringer som pleide å møtes for å se hard-core pornofilmer. Om knapt pubertale gutter som bedrev brutal sex med små jenter, og mente at det var helt greit at jentene grein av smerte. Hva faen skjedde med å kaste på stikka, spille fotball, eller leke gjemsel?!?

Jeg er på ingen måte for demonisering av sex. Og jeg er like lite for å fortie emnet ovenfor barn. Jeg tror at opplysning er bedre enn at barn skal finne ut av dette via Youporn, pornografiske magasiner og filmer, og sjelelig forstyrrede mennesker. Jeg er for åpenhet rundt temaet, og anser den viktigste oppgaven å være å formidle til barna - og kanskje fortrinnsvis jenter - at respekt og selvrespekt er det viktigste. 

Men hvordan man på et fornuftig sett kan snakke om sex med barn på, er meg fortsatt fremmed.

Til og med Onde Damer har moral ...