20110105

Oi oi oi så glad jeg er ...

... for at min leserskare er bitteliten. Er tilbake i Teutonia, alt er såre vel, D kommer tilbake fra Egypt på torsdag etter å ha badet og koset seg verre med haier i tre uker, og jeg sitter her og leser siste sladder fra blogg-Norge. Ser at Norges svar på Angelina Jolie har bestemt seg for å legge ned bloggen sin, det har visstnok vœrt stemmefusk ved avstemingen om Norges største blogger, og nå rasles det med de verbale sablene. 


Og da tenker jeg: Hvor fint at jeg slipper å forholde meg til alt dette. Jeg tilstreber meg mitt daglige brød ved å jobbe som tolk og oversetter, samt lærer for sosialt vanskeligstilte barn. Jeg vil ikke ha reklame på denne siden, fordi jeg synes reklamene for det meste er hjerneløse, samt at jeg selv vil velge når jeg utsetter meg selv for markedsføringens harseleringer med sinn og selvfølelse. Jeg har ikke noe ønske om å vœre forbilde for noen andre enn meg selv. Og jeg vil heller ikke utsettes for sosial knebling for mine ytringer. 
Når jeg i en rus av selvforherligelse leser gjennom tidligere blogg-innlegg, tenker jeg av og til at jeg like greit kunne ha kalt bloggen min "En nordnorsk fyllefants bekjennelser" (fritt stjålet fra den finske boken med tittelen "En finsk fyllefants bekjennelser"), men da jeg entret denne arenaen for et år siden, var det mest for å dokumentere min egen ondskap. Jeg vet - og jeg antar at dette gjelder for de fleste andre som begynner med blogging - at jeg ikke hadde tenkt sœrlig nøye igjennom hva jeg bega meg utpå. Idag er "Den Onde Damen" mitt fristed til å bedrive verbal terror så vel ovenfor andre som meg selv. Dette er min lekeplass for å komme med meninger, tanker, erfaringer, opplevelser og innspill. På et år har jeg hatt litt over 4000 besøkende, men sikkert halvparten av disse har vœrt meg selv. Og blandt de resterende 2000, var det garantert Google som stod for 1500. Hvis man så tar de 500 som er igjen, og tenker seg at enkelte av disse er gjengangere, så er jeg vel nede i omlag 70 unike lesere. Og vet dere hva? Det er helt greit! Jeg er fornøyd. Jeg trenger ikke flere - av den helt enkle grunn at disse 70 menneskene faktisk utgjør toppsjiktet av hva Norge har å tilby av åndselite, og jeg er nesten litt rørt av at jeg har funnet mine sjelefrender. 


Men nok om det. Jeg holder på å sulte ihjel. Anni og jeg tømte i oss bare ei flaske fransk jubelbrus da jeg kom hjem i kveld, og nå sitter jeg her og har muligens litt for mye promille i blodet til å kjøre på butikken. Kjøleskapet er selvsagt tomt, hvis man ser bort ifra min kolleksjon av ymse sennepssorter. I fryseboksen ligger 3,5 kg ribbe jeg som smuglet inn over grensa i kveld (og gjett hvem som ble stoppet for tredje gang på et år?!?), men det tar alt for lang tid å tilberede den. Hmrf, får vel gnage litt på melposen da. 


Tudeluuu!

1 kommentar:

  1. Hei

    Prøver igjen å legge inn en kommentar siden den forrige bare er forvunnet et sted. Hm..

    Jeg er ihvertfall blant dine 70, og jeg koser meg med det. Du har en herlig fortellerevne og et fantastisk språk. Og så er du herlig ond. ;)

    Jill

    SvarSlett