20110327

Rykk tilbake til "Start" ...

... du mottar ikke 4000 når du passerer.

I stedet for Mallorca. I stedet for opphold på en finca på den sør-østlige delen av denne baleariske øya. I stedet for ti dager med god mat og bedre bøker. I stedet for å slappe av og finne tilbake til den gode tonen. I stedet for å være en mann som står for sitt ord, som lever opp til sine løfter og holder dem. I stedet for alt dette, kastet D meg ut av leiligheta si halv tre om natta. Uten noe videre begrunnelse enn at han var lei av å se meg. For de som kan tysk, vil dere forstå at dette er en heller sterkt moderert oversettelse av "Ich will deine Fresse nicht mehr sehen, du verfickte Schlampe!"

Jeg ble utvist såpass nåde av hans opphøyde Eksellense at jeg fikk pakket med meg det aller mest nødvendige - mobillader og medisiner. Og siden leiligheta mi er strømløs nok en gang (Tusen takk, kjære galning av privat utleier som bedriver selv-justis og gir jamt F i det tyske regelverket for utleie), ble det til at jeg måtte sove over hos en bekjent. Man er ikke mye tøff når man ringer noen tre på natta og spør om man kan få sove på sofaen fordi typen ens har kasta en ut. 


Jeg vet ikke hva som gikk galt natt til onsdag. Tirsdagsmorgen ba han meg om å handle inn ting og tang til reisa. Da jeg traff D samme kveld, sa han til meg at vi ikke kom til å reise på ferie alikevel for han hadde så mye å gjøre jobbmessig. Unnskyld meg, men vi bestilte billettene for to måneder siden! Og hvis han plutselig hadde så mye å gjøre med jobben sin, så skal det mye for å få meg til å tro at han plutselig fant ut dette i løpet av tirsdagen. Og enda mindre troverdig blir forklaringa hans om jobbmengden da han presterte å si at han gjerne ville reise til Mallorca, men da uten meg. 


Så vi kranglet. Selvsagt. En ting er å lyve meg opp i ansiktet, men når ikke en gang løgnen innehar et snev at sammenheng, når den ikke samsvarer med et som ble sagt ett minutt tidligere, eller er konsekvent, så blir jeg eitrende forbanna. Og så begynte jeg og gråte og gikk til sengs. Jeg må ha sovnet av, for med ett våknet jeg av at D slukket lyset og ga meg et kyss på hodet. Jeg fikk ikke sove etter det, og stod opp en halv time senere, lagde mat, vi spiste sammen og alt var i orden. Koste sammen på sofaen, småkysset litt. Egentlig slik det pleier å være. 


Da vi hadde lagt oss, og skulle til å sove, ønsket han meg god natt. "God natt til deg også," svarte jeg "og jeg hadde virkelig gledet meg til ferien". I det det siste ordet gled ut av munnen min, for han opp i et raseri og skrek ut at det var min feil at vi ikke dro på ferie. Fordi jeg er så sur og kravstor hele tiden. Fordi jeg er så perspektivløs. Og for lite i stand til å ta vare på meg selv. Det ene ukvemsordet ble jaget av det neste ut av munnen hans. 


Jeg har ingenting imot en diskusjon eller krangel. Jeg har heller ikke store besværligheter med å motta kritikk for ting jeg gjør (og sikkert ikke burde ha gjort), dessuten er jeg tidvis særs bevisst på mine mangler og lyter. Men - det finnes en grense, og det er når man gyver løs med løgn og fornedrelser av en annens utseende. Når dette skjer, svarer jeg tilbake, ikke med samme mynt vel og bemerke - det prøver jeg å holde meg for god for. Men at jeg sikter på strupen, eller "go jugular" som det heter på engelsk, det kan man ta seg gift på. Så D fikk passet sitt bønnhørlig påskrevet. Store, fete typer. 


Så D reagerte på den feigeste måten man overhodet kan reagere på. Med å bruke sin kroppsstørrelse mot min. 2,00 m mot 1,65 m. 107 kg mot 56 kg. Jeg avskyr mennesker som gjør slikt. Å true med fysisk vold er slik jeg ser det det absolutte lavmål. Og det finnes faktisk alternativer til vold når ens mentale argumentasjonsrekkevidde er oppbrukt. Det er fullstendig legitimt å si "Vi tar denne diskusjonen når vi begge har roet oss ned.". 


I D's tilfelle eksisterer ikke denne muligheten - åpenbart. Hos han er modus operandi å kaste det mennesket han angiveligvis elsker ut på gata halv tre om natta. 


Jeg vet ikke hva som kommer til å skje videre. Jeg vet at jeg får strøm i leiligheta MI mandag. Jeg vet at jeg ikke kommer til å tilgi D dette (så lett ...). Men jeg vet ikke om jeg vil se han akkurat nå ...



20110321

Mer om Ds utroskap

Siden det siste innlegget mitt om utroskap og veien videre, har jeg fått en og annen e-post fra mennesker som er i lignende situasjoner. En av leserne mine la igjen denne kommentaren:


Hei, skjønner at d er vondt. ,MEN, når en mann er utro 6 ganger - vet ikke bakgrunnen - da burde du skygge unna. Hvorfor er han utro? De skriver du ingenting om. Hans notoriske personlighet, er du frigid? Tror du at han med et trylleslag vil forandre seg? Hans løgner skal bli sannhet sier du - hva med dine løgner for deg selv? Du vil tro på han fordi du elsker han.. er ikke det samme type løgn dere begge fabrikerer? Ønsker deg alt godt - det er vondt å elske noen som ikke lever opp til forventningene. Det er et forslitt utrykk som sier "en gang utro - alltid utro - jeg har aldri trodd på dette, men når man lever sammens med en som er utro 6 ganger til tross for at man tilsynelatende har det bra... ja, da er det en sykdom som aldri blir kurert. Forbered deg i fremtiden til å bli en sykepleier på dette området.. og søk først selvhjelp. Hilsen en som vil deg godt. 




Her er de grunnene han har gitt meg, såfremst han kunne gi meg en grunn:




1. Utroskap var grunnet det at jeg var depressiv i to måneder (nær familie som ble alvorlig syk)
2. og 3. Utroskap vet jeg ikke grunnen for, men regner med at det var heller jakten enn byttet som var interessant
4. Utroskap berodde på at han traff en kvinnelig overlege, og hun hadde etter sigende mer fremtidsperspektiv enn meg
5. Utroskap var fordi jeg var i Norge, han i Egypt, og da vi møttes igjen skal jeg visstnok ha vært sur og tverr hele tiden i motsetning til henne


Det 6. utroskapet forklarer han kun med gamle følelser og medlidenhet. Det var med eks-kona. Og i henhold til henne hadde de holdt på all den tid han og jeg var sammen. 


Ja, jeg vet at jeg velger å være blind ovenfor mer enn jeg burde med tanke på D. Ja, jeg vet at jeg bedrar meg selv og går på akkord med min egen selvrespekt og mine prinsipper. Akkurat som han, skaper jeg mine egne løgner for å gjøre hverdagen hhv. livet mitt med ham enklere. Og ærlig talt vet jeg ikke hvem av oss som er verst - han med sine usannheter for å rettferdiggjøre sine egne gjerninger, eller jeg med mine for å gjøre livet enklere. 


Selvsagt er dette en sykdom. Mitt rasjonelle jeg vet det. Mitt emosjonelle jeg vil ikke vite det. "Living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see" sang The Beatles i "Strawberry Fields Forever". Jeg lever mesteparten av tiden med halvt lukkede øyne. Og jeg vet faen meg ikke om jeg skal åpne de eller lukke de helt. 


Om to dager skal D og jeg reise til Spania på ferie. Forskanse oss i et hus langt utenom allfarvei. Dog, siden to uker krangler vi konstant. Hver dag er som å gå på glasskår. Jeg vet ikke hva jeg kan si uten at han farer opp i raseri. I følge ham er det fordi han har så mye å gjøre jobbmessig. Han sier at han elsker meg, men for meg er det ikke kjærlighet når man bruker partneren sin som abstakt huggstabbe for ens egen frustrasjon eller hva enn det måtte være. For meg er slikt emosjonell terror og utnyttelse. For meg er det en sjofel og arrogant ignorans ovenfor følelseslivet til den andre. Og selv om D sier at vi skal bruke ferien til å prate om forholdet vårt, er jeg ikke enig i at ferier skal anvendes til slikt. For, hvis vi må reise til et annet land for å få orden på forholdet, da er det noe grunnleggende galt. Hvis ikke vi er i stand til å ta den praten hjemme, så kommer vi aldri til å bli i stand til å ta den. 




Faen, jeg er sammen med en kranglevoren forhenværende (forhåpentligvis) utro "kaill" (ekte menn gjør ikke slikt). Den samme personen som dessverre er lyset i mitt liv, det beste som har hendt meg (men og det verste), og den som løfter meg opp.


AAAAAAAARRRRGHHHHH! Akkurat nå har jeg ikke noe lyst til å dra på ferie. Er det noen der ute som kan gi meg et råd om hva jeg skal gjøre?


Ganske bitteliten Onde Damen akkurat nå ... buhu



20110318

Utroskap og veien videre

En anonym leser har spurt meg om hvordan det er å være sammen med D til tross for at han har vært utro. Jeg kan bare si en ting: Det er djevelsk vanskelig.


D har bedratt meg flere ganger. Jeg har aldri tilgitt ham. Jeg kommer heller aldri til å tilgi ham et eneste sidesprang. Kjærligheten jeg har ovenfor ham er stor, men ikke så stor at jeg lar de smertene hans utroskap forvoldte meg forbli ubemerket. For utroskap brennmerker en. Uansett hvor sterk man er, å oppleve at det mennesket du elsker fornedrer deg, din stolthet og selvrespekt, dine drømmer og ønsker på den mest tarvelige måten levner gjen store sår. Utroskap er den følelsesmessige ekvivalenten til å få kastet syre i ansiktet. Du er merket for livet, og uansett hvor gode kirurgene er - du kommer alltid til å ha arrene og minnet om smertene. Utroskap er altså et absolutum. 


Så, jeg hverken kan eller vil tilgi utroskapet til D. Hadde han bare bedratt meg èn gang, hadde jeg kanskje vært i stand til å la være å tenke på det. Dog, faktum er at han har bedratt meg minst seks ganger. Og alikevel er jeg her. Tross alle smertene, all vredet og fortvilelsen og frustrasjonen og kvalmen, så er jeg sammen med ham. Hvorfor? Fordi jeg elsker ham. Og fordi jeg er i et emosjonelt avhengighetsforhold til han. På et eller annet vis har D klart å befeste seg så mye i mitt liv og min psyke at jeg har vondt for å forestille meg et liv uten ham. 


Siden vi ble sammen igjen sist september, har vi tilbragt mye tid med å snakke om det som har hendt de siste fire årene. Jeg vet ikke hvor mye av det jeg har fortalt ham om hvordan jeg opplevde sidesprangene hans som faktisk har gjort et inntrykk på ham. Av og til tror jeg ingenting. Andre ganger alt. Men mesteparten av tiden tror jeg at D kun har søkt seg ut de aspektene ved sitt eget utroskap som han kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv. Gjentatt utroskap er også gjentatt løgn. Og i Ds tilfelle (og jeg ville ikke bli overrasket om dette er gjeldene for andre også) har han fabrisert så mange løgner at han er tvunget til å tro på sine egne historier. Han er simpelthen nødt til å akseptere disse løgnene som sannhet, da den faktiske sannheten er for grimm, grusom, og vanskelig å stå til rette for. 


Jeg skrev innledningsvis at det er djevelsk vanskelig å være sammen med D i dag. Vi har bestemt oss for å ikke forbli i fortiden, men heller forsøke å se fremover. I hverdagen greier vi hhv. jeg dette. Alikevel, hver gang telefonen hans ringer, lytter jeg med et halvt øre. Hver gang  han er ute på byen alene, raser sjalusiens stormer i meg. Hver gang han nevner fremmede kvinnenavn, brenner det i magen. Og hver gang vi krangler, må jeg ta meg selv i akt for ikke å tro at den eneste grunnen til at vi krangler, er at han skal kunne rettferdiggjøre nok en affære. 
Dette er tungt. Dette er stress. Og dette ønsker jeg ikke min verste fiende.


Jeg anser det ikke som min oppgave å blindt stole på D igjen. Han har ved flere anledninger iskaldt misbrukt den tilliten jeg hadde til ham. Det er hans oppgave å gjenvinne min tillit. Det er prisen han må betale for sitt utroskap. Dette er alltid prisen den utroe partneren må betale idet man blir sammen igjen. Og det er ikke gjort i løpet av seks måneder. Det skjer heller ikke ved å overøse den bedratte med alskens gaver. Det skjer kun med tid. Forbannet mye tid og erkjennelsen om at man må gå denne Canossa-gangen. Å tore innrømme feilstegene ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor seg selv. Å tore innrømme at man med viten og vilje har ødelagt en del av et annet menneske. Å tore gi seg selv det løftet at man aldri mer skal være utro. Er man ikke villig til å gjøre disse simple ofrene - og simple er de jamført med den skaden man forvolder den man bedrar - er forholdet uansett dødfødt. 


Så, til min anonyme leser: Jeg vet ikke om det jeg har skrevet er til hjelp for deg. Hvis det er et råd jeg kan gi deg, så er det å aldri slippe DEG selv ut av syne. Og hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med, send meg en mail: denondedamen (at) aol.com

20110308

Ooops I dit it again!


Jeg forsømmer dette blogg-helvetet jeg egenhendig har skapt. Men det er en forsømmelse som er nødvendig. Skulle jeg skrive om alt jeg legger nesen oppi og har en mening om, ville jeg ha slitt ut tastaturene på flere edb-maskiner. Og hisset på meg stort sett alt og alle. De siste ukene har jeg f.eks. irritert på meg fire rynker og en sprukken milt over følgende:


1. Utidig bruk av ordet "sinnsyk" av ymse personer. Aftenpostens Per Egil Hegge tok dette heldigvis opp, og jeg - som sinnsyk - kan bare si meg enig i hans utsagn. Utover det blir jeg rett og slett mannevond over alle anglisismene som verserer der ute. Cry me a river hvis du er uenig! LOL og ROFL og BRB og bla bla bla.


2. von Guttenberg-forkjempere. Hvordan skal lille jeg få tillit til politikere når det viser seg at de med viten og vilje bedriver løgn og bedrag? Selv om dette fant sted her i Tyskland, ville det ikke forundre meg om vi har lignende tilfeller i Norge.


3. Det der såkalte lyset i mitt liv, også kjent som D. Akkurat nå er han en muggete, furtete, ublid kis, og er derfor degradert til "stearinlys-stump". 


4. Uforskammethet. Greit nok at man er en dyktig skiløper, men det er ikke dermed sagt at man kan oppføre seg som en snøsel. (Det fine med å sitte her på berget i Teutonia mens VM pågår i Norge, er at jeg slipper unna alt som har med skigåing og dets like å gjøre)


5. Forbanna Anni som alltid stikker av med limet til de falske øyevippene mine og glemmer å gi det tilbake. Jeg vet hvor du bor, di merr!!! (En etasje under meg)


Tja, ellers skjer det lite. Psoriasis-medisinen hhv. kortison-salvene begynner langsomt å gjøre livet noenlunde levelig. Og fredag skal jeg til hudlegen igjen for videre utredning. Og siden jeg heller ikke rører alkohol for tiden, er det lite å berette om fra den kanten. Siden jeg ikke tilbringer helgedagene med villmannsfylleri og dertilhørende ødeland-tendenser, har jeg jo plutselig penger til overs. Og de bruker jeg selvsagt opp på mye rart, som f.eks. svindyre hudbehandlinger, gourmetsalt, og bøker. Alltid bøker. 




1. 50 ideas you really need to know - Ben Dupré 
Som intellektuell dverg er jeg alltid på utkikk etter bøker som får meg til å virke intelligent. Om ikke annet som blærefyll i bokhylla.


2. The Hidden Reality - Brian Green
Jeg liker Brian, og Brian liker tydeligvis meg - for han skriver slik at jeg også kan begripe litt mer om verden og alle de andre verdene rundt meg. Og kanskje kommer jeg til å møte mitt parallelle-jeg en dag. Havoc galore!


3. The Disappearing Spoon - Sam Kean
Om historien bak det periodiske system. Greit å kunne briefe med skulle jeg havne på nørdeparty.


4. Min svarte notisbok - Den Onde Damen
Her skriver jeg ned alle navnene på personer jeg skal si et alvorsord til. Dette er den sjuende boka så langt i år.


5. Handbuch Nähen - Lorna Knight
Ja, jeg syr. Litt. Veldig skjevt.


6. Knitting on the Road - Nancy Bush
Ja, jeg strikker også. Herremin! Husmor! Husmord!


7. Blackwork Technique et modèles - Sonia Lucano
Jada, jeg broderer til og med. Alltid greit å kunne tilby Holbein-sting og Austmannarenning skulle noen behøve hjelp for å få sydd på en arm e.l.


8. Noir - Sonia Lucano
Enda en bok om svartsøm. Min fetisj for denne broderi-formen gjenspeiler deler av sjelen min. Svart ...


9. Nähen Alle Techniken Schritt für Schritt 
Kjøpt i den tro at NU skulle jeg endelig lære å sy rett. 


10. If ignorance is bliss, why aren't there more happy people - John Lloyd & John Mitchinson
En samling sitater. 


11. The Big Questions: Physics - Michael Brooks
En av de store greske filosofene mente at politikere burde studere fysikk, da fysikkens verden kunne gi svar på ymse politiske problemstillinger. Siden jeg har tenkt å ta over verden, anser jeg denne boken som grunnlektyre.


12. The Adventures of Huckleberry Finn - Mark Twain
Dette er angiveligvis en klassiker, og derfor må jo åndssnobber som undertegnede lese den.


13. Treasure Island - Robert Louis Stevenson
Også en klassiker. Dessuten er jeg en kvinnelig utgave av Captain Jack Sparrow i mitt parallelle univers. 


14. Around the World in Eighty Days - Jules Verne
Det blir litt som Bibelen, jeg har sett filmen og aldri orket lese boka. Siden jeg ikke vil lese Bibelen, leser jeg denne istedet. Og tilbringer sikkert noen timer ekstra i skjærsilden av den grunn.


15. The Elegant Universe - Brian Greene
Denne kjøpte jeg faktisk i fjor sommer, men siden jeg den gang også kjøpte mange andre bøker, samt i mellomtiden har handlet enda flere, har jeg ikke fått lest den før nå. Flott sengelektyre. Av og til må jeg tenke så hardt og nøye etter at jeg sovner av. 


16. Longman English Grammar - L. G. Alexander 
Denne er gammel. Og fortsatt fin. 


17. Pride and Prejudice - Jane Austen
Kjøpt hos bokbutikken på Oslo Lufthavn - et sted som pleier å føre meg ut i fristelse og økonomisk havari, det være seg med illustrerte utgaver av Tolkiens "Ringenes Herre", Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", Andre Bjerkes dikt, eller Tommy og Tigern-bøker.  En mellomlanding på Gardemoen uten bokbutikkbesøk blir som bakfylla uten å kunne huske at man var full i det hele tatt - steikende kjedelig og poengløst. 


Forresten, heter det egentlig "kjøpt hos" eller "kjøpt på"? Eller er det "kjøpt i"? Blir nemlig forvirret av konstellasjonen meg+norsk+tysk+preposisjoner ...