20110318

Utroskap og veien videre

En anonym leser har spurt meg om hvordan det er å være sammen med D til tross for at han har vært utro. Jeg kan bare si en ting: Det er djevelsk vanskelig.


D har bedratt meg flere ganger. Jeg har aldri tilgitt ham. Jeg kommer heller aldri til å tilgi ham et eneste sidesprang. Kjærligheten jeg har ovenfor ham er stor, men ikke så stor at jeg lar de smertene hans utroskap forvoldte meg forbli ubemerket. For utroskap brennmerker en. Uansett hvor sterk man er, å oppleve at det mennesket du elsker fornedrer deg, din stolthet og selvrespekt, dine drømmer og ønsker på den mest tarvelige måten levner gjen store sår. Utroskap er den følelsesmessige ekvivalenten til å få kastet syre i ansiktet. Du er merket for livet, og uansett hvor gode kirurgene er - du kommer alltid til å ha arrene og minnet om smertene. Utroskap er altså et absolutum. 


Så, jeg hverken kan eller vil tilgi utroskapet til D. Hadde han bare bedratt meg èn gang, hadde jeg kanskje vært i stand til å la være å tenke på det. Dog, faktum er at han har bedratt meg minst seks ganger. Og alikevel er jeg her. Tross alle smertene, all vredet og fortvilelsen og frustrasjonen og kvalmen, så er jeg sammen med ham. Hvorfor? Fordi jeg elsker ham. Og fordi jeg er i et emosjonelt avhengighetsforhold til han. På et eller annet vis har D klart å befeste seg så mye i mitt liv og min psyke at jeg har vondt for å forestille meg et liv uten ham. 


Siden vi ble sammen igjen sist september, har vi tilbragt mye tid med å snakke om det som har hendt de siste fire årene. Jeg vet ikke hvor mye av det jeg har fortalt ham om hvordan jeg opplevde sidesprangene hans som faktisk har gjort et inntrykk på ham. Av og til tror jeg ingenting. Andre ganger alt. Men mesteparten av tiden tror jeg at D kun har søkt seg ut de aspektene ved sitt eget utroskap som han kan rettferdiggjøre ovenfor seg selv. Gjentatt utroskap er også gjentatt løgn. Og i Ds tilfelle (og jeg ville ikke bli overrasket om dette er gjeldene for andre også) har han fabrisert så mange løgner at han er tvunget til å tro på sine egne historier. Han er simpelthen nødt til å akseptere disse løgnene som sannhet, da den faktiske sannheten er for grimm, grusom, og vanskelig å stå til rette for. 


Jeg skrev innledningsvis at det er djevelsk vanskelig å være sammen med D i dag. Vi har bestemt oss for å ikke forbli i fortiden, men heller forsøke å se fremover. I hverdagen greier vi hhv. jeg dette. Alikevel, hver gang telefonen hans ringer, lytter jeg med et halvt øre. Hver gang  han er ute på byen alene, raser sjalusiens stormer i meg. Hver gang han nevner fremmede kvinnenavn, brenner det i magen. Og hver gang vi krangler, må jeg ta meg selv i akt for ikke å tro at den eneste grunnen til at vi krangler, er at han skal kunne rettferdiggjøre nok en affære. 
Dette er tungt. Dette er stress. Og dette ønsker jeg ikke min verste fiende.


Jeg anser det ikke som min oppgave å blindt stole på D igjen. Han har ved flere anledninger iskaldt misbrukt den tilliten jeg hadde til ham. Det er hans oppgave å gjenvinne min tillit. Det er prisen han må betale for sitt utroskap. Dette er alltid prisen den utroe partneren må betale idet man blir sammen igjen. Og det er ikke gjort i løpet av seks måneder. Det skjer heller ikke ved å overøse den bedratte med alskens gaver. Det skjer kun med tid. Forbannet mye tid og erkjennelsen om at man må gå denne Canossa-gangen. Å tore innrømme feilstegene ikke bare ovenfor partneren, men også ovenfor seg selv. Å tore innrømme at man med viten og vilje har ødelagt en del av et annet menneske. Å tore gi seg selv det løftet at man aldri mer skal være utro. Er man ikke villig til å gjøre disse simple ofrene - og simple er de jamført med den skaden man forvolder den man bedrar - er forholdet uansett dødfødt. 


Så, til min anonyme leser: Jeg vet ikke om det jeg har skrevet er til hjelp for deg. Hvis det er et råd jeg kan gi deg, så er det å aldri slippe DEG selv ut av syne. Og hvis det er noe jeg kan hjelpe deg med, send meg en mail: denondedamen (at) aol.com

3 kommentarer:

  1. Tusen takk!!!
    ......ar sendt deg mail! :)

    SM

    SvarSlett
  2. Hei, skjønner at d er vondt. ,MEN, når en mann er utro 6 ganger - vet ikke bakgrunnen - da burde du skygge unna. Hvorfor er han utro? De skriver du ingenting om. Hans notoriske personlighet, er du frigid? Tror du at han med et trylleslag vil forandre seg? Hans løgner skal bli sannhet sier du - hva med dine løgner for deg selv? Du vil tro på han fordi du elsker han.. er ikke det samme type løgn dere begge fabrikerer? Ønsker deg alt godt - det er vondt å elske noen som ikke lever opp til forventningene. Det er et forslitt utrykk som sier "en gang utro - alltid utro - jeg har aldri trodd på dette, men når man lever sammens med en som er utro 6 ganger til tross for at man tilsynelatende har det bra... ja, da er det en sykdom som aldri blir kurert. Forbered deg i fremtiden til å bli en sykepleier på dette området.. og søk først selvhjelp. Hilsen en som vil deg godt.

    SvarSlett
  3. Jeg fant dette innlegget når jeg søkte etter "tror på løgnene på tross utroskap". Han var aldri fysisk utro mot meg, ikke det jeg vet om i allefall, men han overså meg og mine følelser. Han respekterte meg ikke og selv om han sa at han elsket meg og at jeg var jenta han ville gifte seg med, viste handlingene hans noe annet. Jeg følte det var min skyld. At jeg ikke var bra nok for han. At jeg måtte være sterkere enn andre jenter og akseptere mer for kjærlighetens skyld.

    Jeg tok han tilbake i Oktober, etter ett år med masing. Han hadde det så vondt uten meg. Livet var håpløst og han ville bevise for meg hvordan han har forandret seg, hvordan han ikke har behov for oppmerksomhet fra andre. Jeg var mer enn nok for han. Det klarte han aldri å bevise. Det er bare ord og ingen handlinger. Bak ryggen min fortsatte han med det samme. Kontaktet andre. Snakket nedlatende om meg bak ryggen min.

    Du fortjener mer. Det gjør vi alle som har opplevd utroskap. De fortjener ikke oss og ved å bli opplever vi ikke den gleden vi fortjener..

    SvarSlett