20110411

Feighetens ansikt


Her skulle det ha vært et bilde av D, men akkurat nå vil jeg ikke se trynet hans. Såfremst det ikke er med to blåøyer, brukket nese, og sprukket leppe. 

Han var aldri særskilt dyktig i å gjøre det slutt, men denne gangen fikk han det faktisk til. Via e-mail. E-MAIL! Hvor feig kan man bli?!? Gjøre det slutt per e-post. 
Og feig er det eneste ordet som faller meg inn (hvis vi utelater en rekke mindre flatterende kraftuttrykk). Vi bor fem minutters gangveg fra hverandre. Vi har vært gjennom dette tidligere. Han er over 40 år. Og så er han så infernalsk feig at han gjør det slutt VIA E-MAIL!!!

Som om det ikke er nedverdigende nok at han er sammen med Den Sjeleløse Glasskårselgersken igjen. Hun som han i allefall ikke ville ha noe mer med å gjøre, da hun er så perspektivløs. Hun som er så umoden. Hun som fyllekjører. Hun som hele tiden var kun opptatt av å eie ham.  Og hun som ga ham en Chlamydia-infeksjon. 
Som om alt dette ikke var sårende nok, så er han Gud banke meg blå så kujonsk at han gjør det slutt i form av e-mail. 

Måtte de begge brenne og råtne langsomt i helvete.

Jeg er sint som et troll.

20110407

Når er det nok?

Først vil jeg takke alle som har skrevet kommentarer og sendt mailer. Tusen hjertelig takk for alle oppløftende, trøstende, og velmente ord. Selv om hverdagen min er ganske preget av ulingen fra fortvilelsens hunder nå, er det betryggende å vite at det fortsatt finnes humane mennesker der ute. At det fortsatt finnes godhet. Ærlighet. Troskap. Og omtanke. 

Jeg fikk mail fra D idag. Forholdet vårt er over. Sånn. Helt enkelt. Via e-mail. Vi bor fem minutters gange fra hverandre. Har jeg lov til å synes at dette er ussel og tarvelig feighet fra hans side? At han ikke er mann nok til å si det til meg under fire øyne? 

I fjor sommer fikk mine lesere lese om et av bruddene mellom D og meg. Innleggene mine i den siste tiden har gitt et lite innsyn i hva han har gjort mot meg de siste fire årene. Medaljens bakside, for å si det slik, hvorpå jeg just nå lurer på hva jeg er medaljert for. For ikke å ha forlatt han for lenge siden? For å ha latt meg lure av både han og meg selv gjennom fire år? For å ha hatt en naïv tro på at D ville leve opp til alt han sa og lovet? Jeg vet ikke. Jeg er rådløs.

Som sagt, forholdet vårt er nok en gang slutt. Helt uten videre og uten noen annen grunn enn at han har nok en gang truffet ei annen dame. Og denne gangen er det hun som han skal gifte seg med, og hun er så fantastisk, og hun gjør han så lykkelig osv. - ingenting av dette er nytt. Hver eneste gang han var utro, utbasunerte han disse ordene. Og så, i det hun ikke lenger var interessant, i det hun stilte de naturlige krav man stiller i forhold, ble hun byttet ut. Da var det igjen min tur. Jeg er Ds Plan B. Jeg er hun som alltid er der for han. Helt til han finner noe nytt han kunne utnytte følelsesmessig. En evig runddans.

Når er det nok?  

Jeg vil ikke betegne meg selv som spesielt hevngjerrig. For meg har det vært tilstrekkelig å drømme opp alskens hevnplaner, for så å la det bli med planene. Dessuten hadde de fleste planene mine aspekter ved seg som neppe ligger innenfor det juridisk tillatte. Og jeg har ingen lyst til å bli stilt for retten grunnet såret stolthet og knust hjerte. 


Men nå, alt dette til tross, lurer jeg på om når nok er nok? Når er det min tur til å gjøre livet til D et helvete? Og har jeg lov til det, og hvis ikke - hvorfor kan han ubestraffet sørge for at deler av min verden herjes og legges brakk? Har jeg krav på å få svar på alle spørsmålene mine om hvorfor han har løyet til meg? Har jeg et moralsk krav på å få vite hvorfor han skrev "Jeg elsker deg" for knapt tre uker siden, for i dag å skrive at han elsker meg ikke og han har det så mye bedre uten meg? Har jeg lov til å kreve et svar på hvorfor han for noen uker siden skrev at han vil tilbringe livet sitt med meg, mens han nå mener at han har det så adskillig bedre uten meg, og ikke vil ha noe med meg å gjøre? 


Selvsagt vil han ikke ha noe med meg å gjøre. Han er jo nyfascinert (forelskelse er noe annet i hans tilfelle) og da er det ikke særs gunstig at "fortiden" forlanger svar han ikke kan gi uten å si seg selv i mot. Og selvsagt er det lett å oppføre seg slik han gjør, når han uansett har noe nytt på gang. 


Men, når er det nok? Etter fire år - når er det lov for meg å ta hevn?

20110405

Påskesavn (Nattlige cerebrale krumspring rundt denne høytiden)

Ååå, nå er det snart påske. Mmmm, fine påsken. Jeg blir alltid hærtatt av en grusom hjemlengsel når denne høytiden står for døren. Men siden jeg skal være her i Teutonia, blir det med drømmene. For jeg drømmer om, jeg lengter etter, jeg savner:

(og bær over med meg, for nå er hjernen satt i fri assosiasjonsmodus) 

 Påske
Frokost på ei hytte. Kokt egg med halvfast plomme og varme rundstykker med blå valmuefrø og ferskt grovbrød på en blåmalt tallerken med skår i. Et glass appelsinjuice og en kopp beksvart kaffe. 


Skitur på kritthvit sne hvor ingen "før" har vært. Et midlertidig terra incognita som du nå skal utforske. Sola steiker midt i ansiktet. Melkesyra svir litt i musklene mens du går fiskebein opp den siste steile bakken. Og så er du oppe og det ligger bare flate vidder foran deg. 

Bålkos og lett svidde brødskiver med gulost. Kakao og appelsin og Kvikk Lunsj.
Litt isfiske og kanskje en hyggelig samtale med noen man treffer i den usynlige løypa. Alle er så glade og avbalanserte og rolige. Så går man videre, hver sin veg, og man er igjen helt alene på fjellviddene. Men man er trygg. 

Liten rast for å se utover landskapet. Og kanskje se ei rype fly lavt på den blåeste himmelen. Lene seg på skistavene og kjenne at ryggsekken veier. Varm solbærsaft og lukten av Blå Swix. Ingen lyder foruten lyden av ski som glir langs snøen. Føle seg som en olympisk skiløper fordi man klarer å kjøre ned et bratt skare uten å falle om.

Tilbake til hytta. Fyre opp i peisen og kjenne varmen stråle. Lese skummel påskekrim mens det begynner å blåse opp ute. Spise påskelam spekket med hvitløk og rosmarin og sitte lenge ved middagsbordet. Mose mandelpotetene og blande de med sausen. Drikke vann smeltet fra snø og ikke gjøre seg store tanker om man kanskje får makk i magen. Høre Radioteaterets påskekrim via en gammel batteridrevet radio, og være både redd og trygg. 

Spille yatzy i lyset fra gamle parafinlamper og gule stearinlys. Bare være stille. Lese gjennom gamle hyttebøker og spise Twist. Og kanskje skrive noen ord i hytteboka om vær, vind, og skiforhold med ei penn påtrykt reklame fra den lokale nærbutikken. 

Måke bort snøen som har føket opp langs døra til utedoen. Hente ved i vedsgården, og legge i peisen og bare høre hvordan det knitrer i tørr never. Og lukte hvordan brent tre blander seg med lukten av lammelår og parafin og snø og solkrem og den litt innestengte hyttelukta. 

Drikke nype-te av et gammelt krus som kun har blitt håndvasket i over tretti år, og som sikkert ikke er helt rent, men det gjør ingenting. Kikke ut vinduet og se stjerner titte frem blant skyene, og kanskje se lys fra ei annen hytta langt borte. Og vite at man er alene, men ikke ensom. 


Sitte i en gammel stol, med ullsokker og ullstrømpebukse på, merke at det brenner lett i ansiktet fordi man glemte av å smøre seg tidligere på dagen. Merke at man er fysisk sliten etter dagens lange skitur. Og at det er greit at hundene ligger i sofaen. 


Ta kveldsstellet i et gammelt vaskefat, brukt av generasjoner før deg. Pusse tennene ute på trappa, før man kryper under ei gammel filtdyne som veier minst fem kilo i et kaldt soverom, men det blir fort varmt under dyna. Kjenne lukten av sengetøy som hang ute til tørk ifjor sommer. Kjenne hvor glatt bomullen er blitt etter mange års bruk. 


Prøve å lese noen sider av påskekrimmen, men raskt merke at øynene siger igjen. I ovnen knitrer det lett. Ute blåser vinden. Og alt som tynget deg før du kom hit er forsvunnet. Du har ubevisst funnet løsninger til problemene. Du har funnet roen. Og kan endelig puste ut og senke skuldrene. Og så sovner du av. 


Dette er hvordan jeg forespeiler meg den perfekte påska. Jeg gleder meg til den dagen jeg får oppleve den.