20110407

Når er det nok?

Først vil jeg takke alle som har skrevet kommentarer og sendt mailer. Tusen hjertelig takk for alle oppløftende, trøstende, og velmente ord. Selv om hverdagen min er ganske preget av ulingen fra fortvilelsens hunder nå, er det betryggende å vite at det fortsatt finnes humane mennesker der ute. At det fortsatt finnes godhet. Ærlighet. Troskap. Og omtanke. 

Jeg fikk mail fra D idag. Forholdet vårt er over. Sånn. Helt enkelt. Via e-mail. Vi bor fem minutters gange fra hverandre. Har jeg lov til å synes at dette er ussel og tarvelig feighet fra hans side? At han ikke er mann nok til å si det til meg under fire øyne? 

I fjor sommer fikk mine lesere lese om et av bruddene mellom D og meg. Innleggene mine i den siste tiden har gitt et lite innsyn i hva han har gjort mot meg de siste fire årene. Medaljens bakside, for å si det slik, hvorpå jeg just nå lurer på hva jeg er medaljert for. For ikke å ha forlatt han for lenge siden? For å ha latt meg lure av både han og meg selv gjennom fire år? For å ha hatt en naïv tro på at D ville leve opp til alt han sa og lovet? Jeg vet ikke. Jeg er rådløs.

Som sagt, forholdet vårt er nok en gang slutt. Helt uten videre og uten noen annen grunn enn at han har nok en gang truffet ei annen dame. Og denne gangen er det hun som han skal gifte seg med, og hun er så fantastisk, og hun gjør han så lykkelig osv. - ingenting av dette er nytt. Hver eneste gang han var utro, utbasunerte han disse ordene. Og så, i det hun ikke lenger var interessant, i det hun stilte de naturlige krav man stiller i forhold, ble hun byttet ut. Da var det igjen min tur. Jeg er Ds Plan B. Jeg er hun som alltid er der for han. Helt til han finner noe nytt han kunne utnytte følelsesmessig. En evig runddans.

Når er det nok?  

Jeg vil ikke betegne meg selv som spesielt hevngjerrig. For meg har det vært tilstrekkelig å drømme opp alskens hevnplaner, for så å la det bli med planene. Dessuten hadde de fleste planene mine aspekter ved seg som neppe ligger innenfor det juridisk tillatte. Og jeg har ingen lyst til å bli stilt for retten grunnet såret stolthet og knust hjerte. 


Men nå, alt dette til tross, lurer jeg på om når nok er nok? Når er det min tur til å gjøre livet til D et helvete? Og har jeg lov til det, og hvis ikke - hvorfor kan han ubestraffet sørge for at deler av min verden herjes og legges brakk? Har jeg krav på å få svar på alle spørsmålene mine om hvorfor han har løyet til meg? Har jeg et moralsk krav på å få vite hvorfor han skrev "Jeg elsker deg" for knapt tre uker siden, for i dag å skrive at han elsker meg ikke og han har det så mye bedre uten meg? Har jeg lov til å kreve et svar på hvorfor han for noen uker siden skrev at han vil tilbringe livet sitt med meg, mens han nå mener at han har det så adskillig bedre uten meg, og ikke vil ha noe med meg å gjøre? 


Selvsagt vil han ikke ha noe med meg å gjøre. Han er jo nyfascinert (forelskelse er noe annet i hans tilfelle) og da er det ikke særs gunstig at "fortiden" forlanger svar han ikke kan gi uten å si seg selv i mot. Og selvsagt er det lett å oppføre seg slik han gjør, når han uansett har noe nytt på gang. 


Men, når er det nok? Etter fire år - når er det lov for meg å ta hevn?

2 kommentarer:

  1. Den værste hevnen du kan gjøre nå som er den kuleste av alle hevner er å bli usynlig. Det kommer den dagen hvor han kontakter deg, men overrask han kjære M med å ikke vær synelig. Du finnes ikke mer der for han. La han aldri få vite om du er lei deg, der det ryktes kan spre hvor glad du er og hvor bra du har det....ellers sitter han å gnir seg i hendene og smiler for seg selv for at du har det vondt. Overbevis deg selv om at du EGENTLIG er heldig, for det er nettopp det du er----som er kvitt han

    SvarSlett
  2. NÅ er det nok, kjære deg!
    Akkurat nå er det nok. Mer enn nok.

    Det er på tide å sette punktum nå.

    Prøv å tenk på hvor heldig du er som er kvitt han nå. For godt.
    La hun andre få ta over drittsekken. La hun andre få være den som må ta all dritten fra nå av. Hun er jo sånn sett en "velsignelse" for deg, hvis du skjønner hva jeg mener. For nå er du fri...

    Fokuser på din frihet istedet for hevn. Det at du greier deg uten han og ikke noen gang vil ha han tilbake, er hevn mer enn nok. Jeg tenker DET vil gremme han mang en gang i framtiden.

    Vær sterk! (Lat som om du er sterk overfor han, i alle fall...)

    Og husk - nå er du fri!

    Varme klemmer fra Carina

    SvarSlett