20120322

Error ...

Altså: Jeg har klart å ødelegge surfepinnen til edb-maskina mi. Så inntil jeg får ordnet meg en annen hhv. kommet opp med ei alternativ løsning, kan dere bare gå og legge dere igjen. Jeg skal nok få vekket dere mere opp enn Åge Samuelsen på et vekkelsesmøte. Så schlapp helt av!

Forøvrig har jeg ikke vært full i det siste.

Og en annen ting: Etter at jeg begynte å trene i midten av Janyar har jeg gått ned to kilo, men det som er skikkelig skøy er at jeg passer inn i mine gamle olabukser. For to måneder siden fikk jeg de ikke over ræva en gang. STOOOLT AV MEG SELV NÅÅÅ!

20120308

Sotteseng

Hipp hurra for oss flotte og sterke kvinner! 

- Det var hele mitt bidrag til kvinnedagen. Jeg ligger på sotteseng og tror at jeg kommet til å møte mitt endelikt hvert eneste øyeblikk nå, så jeg har ikke tid til å springe rundt i demonstrasjonstorg og brenne mine La Perla-BH'er. Jeg har i løpet av den siste uka hostet på meg ikke bare en sex-pack, men en ten-pack av magemuskler. Beklageligvis befinner de seg alle under ti centimeter vinterspekk.

Siden jeg er belemret med en viral luftveisinfeksjon, er jeg usedvanlig kjedelig for tiden. Jeg pendler mellom seng, jobb, apotek, seng, jobb, apotek, seng, jobb, apotek. Mer spennende blir det ikke - hvis man ser bort i fra at jeg tilbringer mine siste timer med å spille iAssociate 2 og nå er et råskinn på assosiasjoner. 
Og da jeg er nærmest hellig overbevist om at jeg skal tygge torv i umiddelbar fremtid, har jeg skrevet postkort til han jeg i det siste har hatt som lørdagsdate, og bedt ham om for en gangs skyld å pleie sitt syke, ja dødssyke, norske bekjentskap. Nå gjenstår det bare å se om dèt skjer da.

Hadde det ikke vært for at jeg just nu befinner meg i en heidundrende kodein-rus, skulle jeg selvsagt ha fortalt en og annen røverhistorie om rølpefyll og herjing. Men hodet har tatt kvelden, og snart skal kroppen følge etter. Med andre ord: God natt!

20120301

Våren kommer ...


... og selvsagt gleder jeg meg til det. Spise vårens første iskrem. Sitte i sola med solbriller på og sniktitte på kjekke menn i Berlins homsestrøk. Drikke hvitvin midt på dagen og bli lidderlig og full og fæl. Men først må jeg altså kjempe meg gjennom et djevelskap av en vårforkjølelse som kom snikende på meg natt til igår. TYPISK at jeg skulle bli syk rett før helga, siden jeg har tenkt meg på stevnemøte lørdag med denne karen:


Han er litt kjekk, eller hva? Han heter Bjørn ...


Og så kan kanskje Bjørn og jeg ta bilen og kjøre oss en tur ...




Men èn ting er sikkert. Vi skal definitivt ikke til Usedom. Der var jeg nemlig i fjor, og fikk livsvarig innreiseforbud. Det begynte egentlig helt normalt:




Jeg var på Usedoms eneste restaurant med Michelin-stjerne(r). Jeg husker per i dag hverken navnet på establissementet eller akkurat hvor mange stjerner det hadde, men det er heller ikke viktig. Jeg så nok stjerner dagen etterpå uansett. 
Som sagt, jeg var på restaurant. Og spiste god mat. Og drakk vin. Mere vin. Masse vin. Og så sjanglet jeg til hotellbaren. Og drakk en coctail. En til. Enda flere. Maaange. Hvilket overhodet ikke hjalp på den plutselig inntredte balansesvikten. Men akkurat det utgjorde ikke noe større bekymring for mitt vedkommende i dèt øyeblikket. For jeg var nemlig ihuga tent på å utfolde meg selv som sangstjerne. Kom igjen - jeg bor tross alt i Schlager-landet über alles, så derfor burde det jo være plass for meg også. For helve ... 
Men - vi har alle våre 15 minutter i rampelyset (i dette tilfellet heller ei laterne ute på en terrasse) - så etter at jeg hadde musikalsk ramponert alt av tysk Schlager-gods jeg kan, fløy et vindu opp, og ei bitterfitte skrek og bar seg og ba meg snarest om å holde munn. Jeg ba henne om å snurpe igjen smella si og utvise et snev av respekt for oss utøvende kunstnere. Og så fikk jeg beskjed av bartender Herr Munch om å være så snill og trekke inn i lokalet. Han - til tross for en slående likhet med Heinrich Himmler - klarte å lure meg til det med løftnader om servering av enda mere trylledrinker. 
På et eller annet tidspunkt måtte jeg ha fornærmet Herr Munch ved å ha fortalt ham hvilken påfallende likhet han hadde utseendemessig med Hitlers høyre hånd, for med ett fikk jeg ingen coctails mer, og var på vei tilbake til hotellrommet. Der spiste jeg tydeligvis lakris:




Som sagt - jeg fikk innreiseforbud til Usedom etter dette besøket. Etter å ha plaget livet av de lokale innbyggerne med tonedøv skråling, måtte jeg jo bare i god, gammeldags rock'n'roll stil herje hotellrommet. Greit, jeg pælma ikke TV-en ut vinduet. Men alt annet som jeg klarte å lure gjennom tak-vinduet ble overlatt tyngdekraften og et fall fra fjerde etasje. Flasker, kjeks, håndduker, lakrisbåter, puter, diverse kataloger, sigaretter, osv. Jamfør bildet hadde jeg det visst ustyrtelig morsomt i en av "Den Onde Damens" større hærverksbetonte utfoldelser. 




Og så kom søndagen. Med selvforskyldt midlertidig hjernehinnebetennelse tuslet jeg ned til frokostsalen. Etter å ha rasket med meg en Homer Simpson tilfredsstillende porsjon av buffeten, gikk jeg ut på terrassen. Oi. Der så det ut, gitt. I dagslys så nattens gjerninger alt annet enn morsomme ut. Altså, for meg var det jo fortsatt morsomt. For de som måtte rydde opp etter meg garantert ikke. Uuups.




Siden Usedom ikke akkurat kan betegnes som en metropol, tok det neppe lokalbefolkninga lang tid å finne ut hvem som var urokråka bak det største hærverket stedet hadde sett siden krigens dager. Det var bare ett å gjøre. Kaste seg i bilen. Og svi dekkgummi ut av byen og tilbake til Berlins lune favn. 


Men alt dette var som sagt siste sommers synder. Nå stor en ny vår og sommer for døren - nye lodd, nye gevinster. Og sikkert nye fyllehistorier. God natt.