20120423

Tung

Tung i kroppen
Tung i hodet
Tung i ræva
Tung dag i dag

Da vekkerklokka ringte halv åtte i dag tidlig, inngikk jeg et meget nært og intimt forhold til slumreknappen. Det varte frem til klokka ni. Da brøt vekkerklokka forholdet, og jeg ble liggende i senga og lure på hva jeg hadde gjort galt. Og ble tung til sinns. 

For jeg hadde jo tenkt å begynne denne uka med all verdens gode forsetter. Deriblant å starte mandagsmorgen med trening. Uten et helt kobbel herremenn som var vitner til min selvforskyldte sosiale fornedrelse på treningsstudioet sist uke. 
Men i dag var rumpa tung. Så jeg ble hjemme. Og bestemte meg for å ta vårrengjøring. 

Nå har jeg svirret rundt her i noen timer. Jeg danser ikke noen vaskebøtteballett. Jeg tramper skurekostmarsjen. Og spiller støvsugertrompet. Og har sikkert inhalert nok løsemidler til at hjernen kommer til å flyte ut gjennom nesa og ørene i kveld. I allefall har alle disse kjemikaliene resultert i at jeg nå svirrer rundt her som en kolibri på LSD og amfetamin. 


Derfor går jeg og legger meg nå. Fordi jeg er tung i hodet. 

Og fordi i dag er en tung dag. Den blir sikkert bedre i morgen.

20120419

Du vet det er ikke helt din dag når ...

... du sitter på treningsstudioet og noe i kroppen din skjer. Sånn. Helt. Plutselig.


Altså, jeg er en relativt matglad person. Jeg spiser alt - og alt går i grisen. Og apropos grisen - når skal tyskerne begynne å selge ostepølse med bacon? Det er alltid det første jeg spiser når jeg kommer til Norge. Med masse sennep på. Slik at jeg har sennep i hele grisetrynet etterpå. Glad og mett. 
Men - jeg er dessverre utstyrt med en bøllemage. Uten at årevis med utredninger og gastoskopier, endoskopier, og coloskopier har kunnet gi meg en diagnose. Så jeg har lært meg å leve med det. Og pappa har lært at når jeg sier "Stopp!" når vi er på biltur, så har han sporenstreks med å stoppe. Hvis ikke går det ille. Og tro meg, han forbarmer seg over datteren sin når hun sitter med rompa bar i en snøskavl i Helligskogene ved finskegrensa, mens følt halve Nord-Norge kjører forbi på vei til Kilpisjärvi for påskehandel. (Ok, det var bare fire, fem biler - men dog).


Siden jeg som sagt er matglad, ble det til at jeg etter jul tok et tak i pølse ... nei, nakkeskinnet på meg selv og begynte å trene. Og det har vært både moro og givende. Helt til i dag. 


Treningsstudioet hvor jeg går har en ganske høy andel homofile medlemmer. Og det er derfor jeg går der. Herrene er overhodet ikke interessert i meg utover det platoniske, og jeg har masse fint å titte på mens jeg puster og peser. For det meste peser. 
Så der sitter jeg altså. På "Abdominal crunch"-apparatet. Og tar i som bare juling. Det eneste jeg konsentrerer meg om er at jeg puster riktig. Inn når jeg strekker kroppen, ut når jeg bøyer. Jeg er omgitt av Fernando og Hernando, Carlo og Mario, Rodriego og Marco, homo og homo og homo (og steikande flotte menn hele hurven). 

Og så - midt i andre settet med sit-ups fra helvete, kommer den første kolikkria. Kaldsvetten brer om seg som en arg snøstorm. Og jeg tenker "Hmmm, tro om jeg klarer å gjøre ferdig settet mitt før jeg MÅ på do?". Så jeg fortsetter. De neste tre sit-ups'ene går bra. Men så, i det jeg tar den fjerde, merker jeg at NU jävlar, nu går det inte bra. Alls. Noe har meldt sin ankomst. Og det er ikke bare det faktum at det er en prekær nødvendighet om at jeg fort som lynet må oppsøke nærmeste toalett. Neida, jeg har faktisk tatt i så ille at jeg har gjort i buksa. Det er dèt som har meldt sin ankomst. Jeg har bæsjet meg ut. Jeg har pommelommet. "E' har skjete meg ut!". 


Så jeg beinflyr til nærmeste toalett. Og ber om at veggene er lydtette i det et fekalt fyrverkeri smeller og knaller ned og oppover veggene på toalettskåla. Fy faen så pinlig. At jeg til tider er full av dritt vet jeg, men jeg trenger ikke denne bokstavelige bekreftelsen på just det. 


Og så er jeg ferdig og følelsen av salighet inntrer. Nirvana. Verden er bare blomster, sol, glede, sommerfugler, og ostepølse med bacon og masse sennep på. 


Inntil jeg går tilbake til apparatparken og samtlige blikk fra Fernando og Hernando, Carlo og Mario, Rodriego og Marco minner meg på at jeg faktisk har dritt meg ut. 


Dette var så absolutt ikke min dag.



 

20120402

Å nei ...

... hvor ble det tøffeste innlegget jeg noengang har skrevet av? Jeg hadde jo til og med skrevet det på diktform. Notis til meg selv: Ikke skriv innlegg fra iPhone når du faen ta ikke er i stand til å håndtere en ellers ganske enkel teknologi.

Just nå sitter jeg foran TV-en og venter på Inspektør Morse. Er oppe i det høye nord for å hærta fjellheimen med et par gamle treski fra 30-åra, min lille røde ryggsekk fra barnehagens fordums dager, og matboksen i blekk med løve på. Er nesten ferdig med årets påskekrim, er allerede matlei, og i stedet for å være ute i det fine været, har jeg tilbrakt de to siste dagene med kryssordløsning og arbeid. Men i morgen - DA skal jeg ut. Tror jeg. Hvis det ikke er for kaldt da. 

Men nå er det Inspektør Morse. Her gjelder det å ivareta de få stunder hvor jeg er dronning over fjernkontrollen. 

God natt!